Omdømme og yrkesgrupper

Bare for å få sagt det. Jeg jobber som konsulent/coach/rådgiver, og jeg er stolt av det. Ellers hadde jeg ikke blitt i dette yrket i 18 år. Jeg lever av å bry meg, og jeg vil våge å påstå at jeg lever av dette nettopp fordi jeg bryr meg. Om folk, om potensiale, om verdivalg, og ikke minst: om framtida. Slik jeg kjenner både kolleger og samarbeidspartnere, gjør de det samme. Vi trur på menneskene rundt oss, og på gjennomføringskraften som oppstår i samspill med andre.  Noen ganger selger vi kapasitet inn i et fagmiljø vi like gjerne kunne vært en del av, andre ganger bistår vi med supplerende kompetanse og spesielle ferdigheter. Likevel opplever jeg med jevne mellomrom at k(onsulent)-ordet nærmest spyttes ut i en samtale, som noe usmakelig, useriøst og på grensen til uhederlig. Kanskje ikke så rart, på en måte, siden bransjen er sammensatt og helt sikkert har sine svin på skogen. Vedkommende kan ha hatt sine konsulentopplevelser med bismak, og møtt rådgivere som har hatt som mål å tilpasse kunden til konseptet, og ikke omvendt. Og resultatet kan ha blitt en T-Ford han verken hadde bedt om eller ønsket seg. Ihvertfall ikke i svart. Kort tid etter sist jeg opplevde k-ordet  aktivt brukt som et negativt samlebegrep, kom jeg over dette bildet i en artikkel: (les videre under bildet)

Der og da fikk jeg bekreftet det jeg tenker. Det handler ikke om yrke og tittel. Uansett hva vi leverer eller hva vi kaller oss, handler det om interesse, og oppmerksomhet rettet mot den som trenger å få en jobb gjort. Hvordan ser situasjonen ut? Hvor skal vi? Hva trengs for å komme dit? Hva kan jeg bidra med? Hvordan gjør jeg best nytte for meg? Det er i denne dialogen selv konsulenten får et ansikt, og inntar menneskelig form. Gjennom evnen til å se, kartegge behov, og aktivt gjøre en forskjell. I likhet med de aller fleste andre yrkesgrupper jeg kjenner, og som leverer varer og tjenester til andre mennesker som har behov for dem, er det interessen som gjør en forskjell. Grunnen til at jeg fortsatt er i konsulentbransjen og har valgt den framfor andre mulige yrkesretninger, kan beskrives med ett enkelt ord: Læring. Etter at jeg i flere år har fått være med på å ta unna topper (og jevne ut noen humper) i ulike bransjer og sammenhenger, har jeg fått oppleve mangfoldet i norsk arbeidsliv både når det gjelder faglig innhold og menneskemøter. Alle har noe å fortelle og noe å bidra med, og dermed noe å lære bort. Og når man møter andre med interesse, oppnår man nettopp det, læring for egen del.