På klærne skal folk kjennes, eller ikke?

Jeg sjekker inn på hotell i fylkeshovedstaden der jeg bor, iført flanellskjorte, baggybukser, joggesko og ryggsekk. Den unge mannen i resepsjonen, ulastelig antrukket i dress og slips mønstrer meg fra topp til tå, før han smiler vennlig og litt spøkefullt: "Har du reist langt?"  Jeg har ikke reist langt, slett ikke, jeg har bare fri, helt fri én dag mellom de mange travle, og har valgt å slippe skuldrene ned og ta ledigheten helt ut. "Klær skaper folk" blir det sagt. Det kan godt hende, men jeg vil heller si at klær skaper et bilde av folk, av hvem de er, hvor de kommer fra, hva de gjør og og hvem de ønsker å bli assosiert med. Dette bildet av et annet menneske skapes ut fra vår egen modell av verden, samtidig som det hjelper oss å sortere informasjon, og vurdere tilhørighet eller mangel på tilhørighet til ei gruppe. Bildet vil aldri være fullstendig. Vi må ikke glemme at vi ser denne personen i bare én av mange ulike sammenhenger han eller hun er en del av. Likevel gir vi valg av antrekk stor oppmerksomhet. Mange av oss bruker mye tid på nettopp å vurdere hva vi skal ha på oss ved ulike anledninger, vi er redde for å kle oss for fint, eller for ikke å være fine nok. Vi er redde for å stikke oss ut, men også for å bli borte i mengden. Vi vil være som de andre, men likevel med vår egen personlige stil. Innerst inne vet vi alle hvem som tjener på denne usikkerheten, og at de tjener godt. For noen år siden snakket eg med ei jente som hadde ungdomsskoletida si på en internasjonal skole i et land der skoleuniform var obligatorisk. Jeg spurte henne om hva hun tenkte om uniformeringen, og fikk til svar at likheten på mange måter var trygg, men at de alltids klarte å sette litt personlig preg på antrekket eller frisyren. Hun fortalte også at på de dagene alle fikk lov å gå i egne klær, ble den kulturelle  avstanden mellom elevene synlig, og de ble mer bevisst hvor ulike hverandre de på mange måter var. Hun var ikke så glad i de dagene. En norsk mann jeg kom i snakk med, fortalte at da han skulle gifte seg britisk i London, følte han behov for å informere sine norske gjester om kleskoden sammen med invitasjonen. Briter (ihvertfall i hans miljø) kommer til bryllup i fritidsklær og enkle sommerkjoler, pendressen bruker de på jobb. Selv hadde han i sin streben etter å tilpasse seg en ny kultur, opplevd skivebom på begge arenaer. Men hva gjør at vi er så redd for å bomme? Hvorfor er disse klærne så viktige? Hva er konsekvensen hvis vi tråkker feil i alle disse kodene knyttet til antrekk, tilhørighet, kultur og status? Og skrekk og gru, hva hvis vi til slutt er så integrert at vi stiller i samme antrekk på samme fest? En tvillingmor fortalte meg en gang sin historie om hennes to døtre som på samme tid dro på shopping med hver sin venninne i forkant av et selskap de begge skulle i, og om reaksjonen da begge på tross av dette kom hjem med identiske kjoler... Altså: Ikke for lik, ikke for forskjellig. Eller er det nok  bare å være oss selv, bra nok som den vi er?