Påske-Lucia

Det er mange måter å våkne på. Tidlig påskeaften morgen, omtrent klokka halv åtte, banket det på soveromsdøra. Inn kom to unge damer på to og snart fire år, bærende på hvert sitt gule stearinlys de hadde rappet fra stuebordet, og de var klar for å synge Santa Lucia. De hadde heldigvis ikke funnet fyrstikkene.. Livet med barnebarn er en berikelse på mange måter, som mange har beskrevet før meg. En av de viktigste dimensjonene slik jeg ser det, er at de utvider horisonten min. De tvinger meg ut av vante tankemønstre, og utfordrer kreativiteten. Mange vil kanskje si at med barn i den alderen begrenses handlefriheten i forhold til hva det er mulig å gjøre, men jeg opplever det altså omvendt. Der jeg tidligere påsker stort sett har gått de vante skiturene på samme måte år etter år, har jeg i år oppdaget drøssevis av måter å gå på ski på. Med og uten staver, mellom beina til en voksen med ett par staver på deling, hånd i hånd ved siden av, bli trukket etter ved å holde i hver sin ende av staven, gå i løypa, utenfor løypa, sitte på rumpa på skiene  osv. osv.  Og det er opp til oss voksne om vi vil se på dette som plunder og heft, riktig og feil måte, eller aktivt ta del i utforskingen av hva som faktisk er mulig. I følge folk som har greie på slikt, er menneskets kreative høydepunkt rundt femårsalder. Derfra krympes det kreative handlingsrommet år for år, og vi styres i større og større grad av fastlagte rammer, fasitsvar, forventninger, skikk og bruk og angst for å gjøre feil. I praksis betyr dette at vi legger lokk på viktige ressurser i oss selv. Vi utvikler oss ikke til de problemløserne vi kunne ha vært, og vi låser oss i faste tankemønstre. I hvert fall tar vi ikke større sjanser enn at vi unngår å tape ansikt hvis det skulle vise seg at vi tok feil likevel. Men hva kan vi gjøre for å ta vare på og stimulere kreativiteten også etter femårsalderen? For det første handler det om å verdsette Luciasang på påskeaften morgen og alle andre "ut av boksen"opplevelser ungene inviterer til, og vise det. Videre handler det om å legge til rette for mange ulike typer stimuli gjennom oppveksten, både fysiske og mentale,  kunnskapsbaserte og kulturelle, fakta og fantasi. Deretter dreier det seg om bevisst å ta med seg dette tenkesettet inn i voksenverden og arbeidslivet, gjennom å bidra til takhøyde, tabbekvoter og en aktiv delingskultur på jobben. Ta bevisste valg i forhold til systemer, og hvilken atferd disse systemene belønner. Erstatte fryktkultur med en mulighetskultur. Verdsette høyttenkning. Selv de villeste ideer har en kjerne i seg det er verdt å utforske videre. Stille spørsmål som "Hva hvis vi..?" og "Hvorfor ikke...?" Verden forandrer seg fortere enn før. Skal vi henge med i dette løpet er det viktig å utfordre våre egne handlingsmønstre. Og læremesteren? Jeg har funnet meg en fireåring og lillesøsteren hennes. Måtte det vare til lenge etter de har fylt fem.