Rydde plass til nytt år

Vi har hatt ryddesjau i jula. Barndomshjemmet skal selges og mor har kjøpt seg leilighet, og hele familien var tilkalt med formål å rydde og kaste. Et slikt prosjekt er en god motvekt til late juledager, men også ei reise i tid og minner. Plutselig sto jeg med et diplom i hånda, tildelt oldemor for godt hagebruk i 1908. Rask hoderegning fortalte meg at hun var en ung, travel småbarnsmor på dette tidspunktet, og selv om ordet "tidsklemme" er nytt, antar jeg at selve tilstanden har vært kjent i mer enn 100 år. Vi arbeidet oss videre gjennom korrespondanse og bilder, og fikk svar etterhvert som det dukket opp ting vi ikke forsto eller husket. Mormorhjertet mitt slo et ekstra slag da barnekoppen min dukket opp igjen, en godt brukt hvit porselenskopp med hank og bilde av ei jente med skjørt og hestehale, i ferd med å vanne vårens første blomster. Gjett hvem som fikk den med hjem? Tegningene jentene fikk tilsendt for snart 20 år siden etter å ha flyttet fra en barnehage til en annen, gikk samme veien. Så var det bøkene, da. Jeg reddet både Inger Hagerup og Piet Hein fra kassasjon, og i dag har jeg kost meg med Inger Hagerups dikt. Noen har jeg alltid visst om, som  "Aust-Vågøy mars 1941" (De brente våre gårder, de drepte våre menn..) og selvfølgelig barnerim som "Lille persille", "Mauren" og "Huset-kom-aldri-tilbake" men her er mye nytt for meg også. Det som slår meg er at Inger Hagerup var en sterk, flott og sammensatt kvinne, og en modig stemme i sin tid:

JEG TROR Jeg tror på mange ting. På blod. På ild. Jeg tror på stier hvor en kan gå vill. Jeg tror på drømmer som en hører til. I blinde går jeg. Led meg ikke hjem. La natten føre meg bestandig frem. Et sted i mørket står en dør på klem. Et sted på grensen mellom ånd og kropp, et sted hvor selve tiden sier stopp - der skulle vel mitt hjerte flamme opp? Hør ikke på meg. Alle mine ord er farlige profeter, falske spor. Jeg er en ganske annen enn du tror. MOT STERKE SMERTER "Mot sterke smerter" lyder etiketten Hun føler blodet hardt og heftig banke og ser den hvite, fristende tabletten som lokker med sin blide tanke Mot sterke smerter. Livet er en smerte som bare skylles vekk av dødens sjø. Nei! I det seige, tatoverte hjerte vil livet aldri aldri aldri dø! EN LITEN VISE Så er min hånd igjen blitt tom Den holdt bestandig nesten om de ting jeg ville verne Når er det vel en sikkert vil det som en vil så gjerne? Igjen, igjen et nederlag Se, våren er så grønn i dag og så skal jeg gå fra deg? Men jeg vil huske fra jeg gikk det mørke blaffet i ditt blikk og det du ikke sa meg. Igjen en vår med blomst og trær kastanjens tyste stjernehær og bøkene røde flamme Og hjertet mitt som slår og slår fordi det ikke helt forstår -- nei, det kan bli det samme. Mitt dumme hjerte tøver sånn. Se her, du får min tomme hånd. Så altfor, altfor lite. Men hvem som kom, og hvem som gikk, og hvem som tok, og hvem som fikk, det får vi aldri vite. Inger Hagerup skrev ærlig og direkte om vanskelige tema, og siden hun så tydelig bød på seg selv, hadde hun kanskje en beundrer i Piet Hein? Ihvertfall fant jeg dette gruk'et i dag: DEN SOM... Den som låner ånd og sjel. foreskriver sig til Fanden. Thi, den som ikke er seg selv. er heller ingen anden. Godt nytt år, og husk å rydde plass til å være deg selv i det nye året!