Senere... Etterpå... Skal bare...

Noen ganger er jeg usedvanlig tungnem, blant annet når det gjelder meningen bak nye ord som dukker opp i dagligtalen til generasjonen etter meg. Et slikt ord, spesielt brukt på facebookstatusen til studenter rundt eksamenstid, er prokrastinering (måtte sjekke to ganger om jeg hadde stavet det riktig).  En rask tur innom Wikipedia forteller meg at: "Prokrastinering er et uttrykk innen psykologien som innebærer utsettelse eller unnvikelse av en handling som skal avsluttes. Dette innebærer at fokus forflyttes til andre handlinger som vil føre til at personen ikke får utført påbegynte arbeidsoppgaver.Prokrastinering kan føre til stress, dårlig samvittighet og minsket produktivitet. Det er normalt for de fleste mennesker å prokrastinere til en viss grad, men det kan bli et problem når det går ut over sosiale og daglige funksjoner. Kronisk prokrastinering kan være et tegn på at en psykisk eller fysisk sykdom ligger bak. Eksempel på slike psykiske sykdommer kan være ulike fobier (for eksempel sosial fobi), dystymi, depresjon og angst. Hyperaktivitet og manglende konsentrasjonsevne, oppmerksomhet ogselvdisiplin ved for eksempel ADHD kan også lede til prokrastinering." Dette forstår jeg jo! Det er til og med en tilstand jeg kjenner meg igjen i, rett som det er. Akkurat nå for eksempel, hadde jeg et klart mål med å slå på pc'n, og det dreide seg IKKE om å skrive et nytt blogginnlegg. Derimot satt jeg og lurte på hvorfor jeg stadig skyver foran meg denne ene oppgaven jeg har lovet å gjøre, og som jeg nå helt sikkert skulle begynne på, dermed begynte jeg å tenke på dette nye ordet jeg har lært om utsettelse, slo det opp på Wikipedia, og vips så har jeg sporet av igjen! Kjenner du deg igjen? Jeg har lenge visst at å tenke på ugjorte oppgaver kan være minst like stressende som å ha mye å gjøre. Hvis jeg skulle ønsket meg en stor endring i eget liv, måtte det være å få leve resten av tiden uten et eneste "skulle ha/burde ha gjort".  Et liv der jeg fokuserer på her og nå, lever godt med de oppgavene og utfordringene jeg har uten å bekymre meg over det jeg ikke rakk eller det jeg burde gjort i tillegg.  Slike bekymringer stjeler både tid og energi, og sørger ihvertfall ikke for at jeg rekker mer. Men hvorfor utsetter vi? Det kan være oppgaver som kjeder oss, som vi opplever meningsløse, eller oppgaver vi opplever så store at de framstår som uoverkommelige.  Noen ganger har vi rett og slett lagt oss til vaner det er vanskelig å bryte. En mannlig bekjent rikelig utstyrt med rasjonelle evner hadde dette svaret til meg en gang: "Hvis det plager deg at du ikke har fått gjort det, kan du vel bare gjøre det?"  Rent teknisk har han helt rett.  Men jeg tror det bor en Albert Åberg i oss alle.  Vi "skal bare.."   For å bryte disse mønstrene handler det om å finne teknikker som fungerer for oss selv.  Visualisering er en slik teknikk som mange har stor glede av.  De beskriver for seg selv hvordan det vil være når oppgaven er gjort og resultatet er på plass, for så  å gjøre dette bildet så attraktivt at det virkelig er verdt å strekke seg etter. Se for deg hvordan det er å synke ned i sofaen med en ekstra belønning når stua er ryddig og lukter rent, eller kjenn på både frihets- og mestringsfølelsen når den store rapporten er levert og skuldrene senker seg ned igjen til den posisjonen kroppen egentlig er skapt for. Tips: Å visualisere en tilstand av tilfredshet/glede er mer effektivt enn en tilstand av manglende dårlig samvittighet. Selv trenger jeg ofte minne meg selv om hvorfor  oppgaven er viktig, ikke bare når og hvordan den skal gjøres. Hva vil det bety for meg/for andre at oppgaven blir utført? Noen ganger oppdager jeg at jeg ikke finner den gode grunnen, og da trenger jeg kanskje ikke tenke mer på det?  Bevisst å velge vekk er en også en viktig øvelse. Jeg har god erfaring med å telle baklengs, spesielt når jeg har mye å gjøre.  Det handler rett og slett om å offentliggjøre en dato for når jeg skal ha ting på plass, slik at jeg ikke har rom for å forskyve eller ombestemme meg, og så telle bakover for å konkretisere nødvendige milepæler og tider for det som må skje underveis. For tre år siden overhørte jeg ei samtale mellom to venninner som i flere år hadde snakket om at de ønsket seg til toppen av Kilimanjaro.  "Skal dere noen gang komme dere dit" sa jeg, "må dere starte med å bestemme når, for først da kommer dere til å legge de planene som trengs for å nå målet."  De ble først stille ei lita stund, deretter ble det skikkelig temperatur på samtalen. Ei uke senere var turen bestilt, og arbeidet med finansiering, forberedelser og informasjonsinnhenting var i full gang. Det var moro å følge dem fra sidelinja den vinteren og våren som fulgte, og gleden var stor da jeg fikk melding om at alle hadde nådd toppen, og at begge var med på gruppebildet fra Uhuru Peak.. Nå vender jeg tilbake til egentlige oppgaven min, og i kveld skal den bli ferdig! Jeg ser allerde fram til sluttresultatet, og vet hvem som blir fornøyd da :-)