Serriøst, jeg holdt på å trekke meg der og da...

Jeg sitter halvt i  skjul i ett oppholdsrom på et overnattingssted, fordypet i pc og etterarbeid etter kveldens kurs. Rundt hjørnet er en glad gjeng samlet, og de diskuterer åpent og fritt rundt sine erfaringer med intervjuer og rekrutteringsprosesser. "Serriøst, jeg holdt på å trekke meg der og da.." hører jeg, og spisser ørene for å få med meg fortsettelsen. Det viste seg at han som uttalte seg, under et intervju hadde fått i oppgave å tegne seg selv.  Og der gikk grensa for hans del, ihvertfall skillet mellom innenfor og utenfor egen komfortsone. Jeg kjenner at jeg smiler. Jeg smiler fordi denne grenseoppgangen berører meg.  Jeg blir nysgjerrig, på to ting samtidig: Hva ønsket  intervjueren å oppnå da han eller hun ba kandidaten om å tegne seg selv? Og hvorfor opplevde kanditaten dette ubehagelig? Er intervjueren opptatt av å bryte forventet mønster? Å sette kandidaten ut av balanse, og se hva som skjer da? Eller er det en oppriktig interesse knyttet til personen du har foran deg? Hvem er han egentlig? Hva er han opptatt av? Hvor henter han motivasjonen sin fra? Hva med kandidaten? Hvorfor vurderer han å trekke seg? Opplever han spørsmålet som totalt irrelevant, eller er han redd for å ikke innfri fordi spillereglene ikke lenger er forutsigbare? Når uttrykte han seg visuelt sist? Og hva er egentlig bestillinga? Neppe et kunstverk, men mer en beskrivelse av personlighet, interesser og preferanser. Som om det skulle gjøre saken enklere... "Du kunne jo bare tegnet ei sol" smetter kameraten inn. Han har rett, det er ikke ett svar på ei slik oppgave, det er mange. I slike sammenhenger tenker jeg det er viktig å ta tilbake styringa, sett fra kandidatens side. Han er satt ut av balanse, et lite øyeblikk, og situasjonen risikerer å komme ut av kontroll.  Men der og da har han også anledningen til å scanne mulighetsrommet og finne sin egen måte å løse oppgaven på. Det handler om å gripe sjansen. På sitt eget personlige vis. Jeg opplevde noe lignende for noen år siden, som relativt fersk rådgiver på et nytt område, da jeg skulle selge tjenestene mine inn til en hotelldirektør. Etter at jeg hadde ventet ei stund, kom han inn, de obligatoriske 10 minutten etter avtalen, snudde en stol bak fram, satte seg ned med ansiktet mot meg og armene i kryss over stolryggen: "Hva vet du egentlig om hotelldrift?"  Noen kaller slike opplevelser "sannhetens øyeblikk" .  Det føltes slik. Etter noen sekunders frenetisk tankevirksomhet, svarte jeg det som viste seg å være det eneste riktige: "Nesten ingenting, men jeg er skikkelig god til å stille de spørsmålene du trenger å finne svar på."  Vi ble gode venner gjennom det nærmeste året..