Si at vi har hele dagen

"Hadde du bestemt deg på forhånd for å like den, eller er boka faktisk bra?" En av de håpefulle, og lesekyndige, stiller kontrollspørsmål til det hun opplever som morens ferdig programmerte entusiasme, halvveis ut i denne boka jeg har gledet meg til i hele vår: Si at vi har hele dagen av Anne Kyong Sook Øfsti. Jeg kjenner etter før jeg svarer. "Ja den berører meg, det er noe sårt og fint og gjenkjennbart der, noe som gjør at jeg må bli med videre." Kanskje er det noe med det distanserte og samtidig presise språket, en tilsynelatende saklighet som demmer opp for ei heksegryte av motstridende og delvis fortrengte følelser  hos begge hovedpersonene. Ja, boka har to fortellerstemmer som kommer til orde i hver sine kapitler.  Rebekka har akkurat mistet søsteren sin i kreft, begge er adoptert fra Korea, de har hver sin biologiske mor de ikke vet noe om, og har vokst opp sammen som søsken i Norge.  Den andre stemmen tilhører Il-Sook, en lavmælt og godt voksen koreansk kvinne som aldri har fortalt datteren sin at hun er lillesøster til et barn som Il-Sook ble tvunget til å adoptere bort rett etter fødselen. Når Rebekka får det for seg at hun vil reise til Korea for å finne søsterens mor og fortelle om det  livet søsteren har levd, starter reisen med et home stay opphold hos Il-Sook i Seoul, før Rebekka setter kursen videre mot Busan. Slik veves historiene deres inn i hverandre, fritt for klisjeer og "tilfeldige" hendelser. Anne Kyong-Sook Øfsti skriver sterkt om sorg, savn, lengsel og fortrengning, likevel er boka verken dyster eller mismodig. Rebekka og Il-Sook er mennesker som deg og meg med hele spekteret av følelser under huden. Noen ganger trenger disse følelsene seg opp til overflaten og tar styring på både fornuft og framtid, andre gangen sitter de i kroppen som en støysender ingen av de to hovedpersonene klarer å skru helt av. Felles for begge at de gjør så godt de kan, ut fra sine forutsetninger. Rebekka skriver sorgdagbok etter søsterens død. Her et et utdrag fra sorgdagboka, noen få ord som slo meg overende da jeg leste dem, og enda er vi bare på A:

Sorgdagbok:

Abortere: Miste et foster. Fjerne et foster

Adoptere: Tildeling av barn. Tap av barn.

Assimilere: Brunskjoldet hud skrubbes forsøksvis hvitere med såpe, varmt vann og hampvott.

Ambivalens: Takknemlighet og raseri mot de samme personene, på samme tid.

A.A. (alt annet)

Anbefales, fordi det gjør vondt godt å lese den. Og fordi den handler om å være menneske, uavhengig av hudfarge, nasjonalitet og biologisk familietilknytning. Og så handler den om at alt kunne ha vært annerledes.