Sint, sant, sunt?

Jeg har temperament! Kanskje ingen bombe, de fleste mennesker har jo det, men for min del har dette med temperament og utblåsninger økt på med alderen, litt omvendt fra den gjengse oppfatningen om at folk flest går sindigere inn i voksenlivet enn slik de agerte i de heftige ungdomsåra. Men er dette med temperament en bra eller dårlig egenskap? Overskrifta er hentet fra ei bok Karsten Isaksen ga ut i 1990, her med omtale fra Den Norske Bokdatabasen:

"Den som alltid er i godt humør finnes ikke. Men vi har ingen kultur for å være sint. I kirken har en et språk for fromhet og et fortilbedelse, men ingen for sinne eller smerte. Sinne har 3 hovedkilder: 1. Du eller jeg misforstår, 2. Jeg er redd og 3. Jeg er såret. Du vet at du blir sint av og til. Da er det sunt å finne en god måte å være det på."

Relativt tidlig i coachutdanningen min gjorde jeg en underlig oppdagelse. Vi ble bedt om å gå sammen to og to og presentere en atferd eller en side ved oss selv vi ønsket å justere. Både mannen jeg satt ved siden av og jeg satte sinne på dagsorden. Det underlige var at han ønsket å dempe temperamentet sitt, han var snarsint med lav impulskontroll, mens jeg ønsket å løfte fram og anerkjenne mitt. Så forskjellige er vi mennesker både av lynne, oppdragelse og fokus. I min oppdragelse tilhørte sinne, utbrudd og utestemme den delen av følelsesregistret som ikke skulle komme til uttrykk, så jeg lærte meg tidlig å legge bånd på denne siden av meg selv. I tillegg var jeg fra naturen av et rolig og "fornuftig" barn, så det var ikke noe stort offer. Utfordringen kom i møte med andre barn, ungdommer og etter hvert unge voksne som kommuniserte tydelig hele spekteret av følelser og reaksjoner, også i forhold til min person. Jeg manglet verktøy til å møte dem, og ubalansen ble et faktum. At jeg forble like rolig kunne tolkes som alt fra utrygghet og undergivelse til manglende interesse eller overlegen styrke og full kontroll. Det var på tide å begynne å øve, øve på å bli sint, og ikke minst: anerkjenne mitt eget sinne som en av mange helt naturlige tilstander.

Å kjenne sitt eget sinne er viktig, fordi:

• Det handler om engasjement, det handler om å bli berørt

• Det handler om å være glad i og å være redd for å miste

• Det handler om å være åpen og sårbar

• Det handler om å sette grenser for hva du skal finne deg i

• Det handler om å være redd, og ha mulighet til å  velge mellom å flykte og å slåss

• Det handler om å være hel, og være fortrolig med ditt eget mangfoldige følelsesregister.

Men når det er sagt, så handler det også om å ta styring. Jeg tror at jo bedre vi kjenner våre egne følelser, jo lettere er det å styre hvordan de kommer til uttrykk. Det er ikke alltid vi skal la dem få fritt utløp, uansett hvor dårlig vi føler oss behandlet, eller hvor redde vi nettopp var for at noe skulle gå riktig galt. Og vi har slett ingen rett til å la det sinnet vi har bygget opp over tid, gå ut over tredjeperson. Jeg ønsker sinnet velkommen tilbake i livet mitt, det er en utrolig energikilde. Nå jobber jeg med å la det få utløp på riktig sted og til rett tid. Det ser lovende ut. Stort sett. Eller ganske ofte. Men man er jo et menneske, tross alt.