Skolestart og de stille barna

Når du vokser opp med langt mellom naboene og med eldre søsken som elsker å leke skole, noe som igjen gjør at du kan å regne, og leser flytende som femåring, er det leeeenge til skolestart. Dette fikk mor og far til å søke meg inn på skole ett år før tida. Både de og jeg ønsket sterkt at jeg kunne begynne samtidig med de to eneste venninnene jeg hadde.

Utpå vårparten dro far og jeg på et møte med en mann som skulle vurdere om jeg faktisk var skolemoden. Mannen ga meg to bilder. Det første bildet viste en mann i et tre, og denne mannen var i ferd med å sage av greina han satt på. Det andre bildet viste den samme mannen på ei badevekt, med tre bøker under hver arm. Han spurte meg:"

Kan du se hva som er i veien med disse to bildene?

Jeg svarte ikke. Resten av møtet husker jeg ingenting av, men det som sitter spikret i minnet, er turen hjem med far. Han kikket undrende på meg og spurte:

Hvorfor svarte du ikke mannen? Du visste jo svaret?

Men far, han var en voksen mann. Han måtte jo se selv hva som var i veien?

De stille barna

Pussig nok besto jeg testen, og begynte i første klasse som den nest yngste. Jeg gjorde ikke mye ut av meg, men mestret helt klart klasserommet bedre enn friminuttene. Ingen har noen gang beskyldt meg for å være best med ball. Hjemme skrev jeg ut skrivebok etter skrivebok med historier som kom av seg selv, og var jeg syk en dag, hendte det at far stakk innom bokhandelen på veg fra jobb, og kjøpe med ei ny bok til meg.

Jeg hadde ingen dårlig oppvekst, for redningen var voksne som så meg, både hjemme og på skolen, og gode venner. Ingen var direkte slemme heller, selv om serien av nederlag i skolegården var lang. Lekene ble regissert av de mest aktive barna. De sprang fort, trente balanse, kastet langt og traff mål. Når de valgte lag, sto jeg igjen som sistemann, og ble til slutt tatt inn med et oppgitt skuldertrekk. De visste ikke hva de skulle bruke meg til.

Alle skal med

Vi bor i et land der de aller fleste skal gjennom samme skolesystem de ni første årene. Det betyr at hver skoleklasse består av barn som representerer et stort spenn av bakgrunner,

forutsetninger, drømmer og behov. Noen vil melde behovene sine ganske høylytt, og om de ikke føler seg sett eller hørt, vil de fungere som støysendere. Energien må jo ut! Naturlig vil energien til de voksne også gå dit, med mål om å gjenopprette balanse i klasserommet.

Dette er helt fint, og en viktig jobb å gjøre. Men min bønn til alle dere lærere er likevel:

Midt i alt kaoset, ikke glem de stille barna! De melder ikke alltid egne behov, men også de trenger å bli sett, med sine forutsetninger.