Skrivekurs - refleksjoner og en liten stemningsbeskrivelse

Ei drøy uke etter at drømmereisen og jubileumsgaven tok slutt, skrivekurset i London, denne tilstanden av absolutt tilstedeværelse og full fokus på språk og litteratur, er jeg nå tilbake i heimen. Livets hverdagsdramatikk har tatt over der det skrevne ord meldte pass. Ikke noe galt i det, det finnes nok stoff til minst en roman i denne hverdagen, kanskje flere også, det er bare det at jeg skulle jo skrive mens alt var ferskt, ikke bare leve livet mitt..  Jeg har så vidt begynt, inspirert av oppgaver vi fikk av Kjærstad underveis, og har satt noen få stemningsbeskrivelser ned på papiret. Han utfordret oss til å blande fantasi og virkelighet, egne erfaringer og andres, og forme dette sammen med vår egen personlige penn. Dessuten gikk viktigheten av å observere opp for meg. Oi, der har jeg mye å gå på! Hvilke sanseinntrykk er det jeg tar inn i møte med andre mennesker? Hvordan så egentlig det rommet ut? Hva skjedde egentlig ved nabobordet på den restauranten vi satt første kvelden? En sliten men glad gjeng landet på Gardermoen sent tirsdag kveld, og onsdag formiddag var jeg passasjer på Rørosbanen på vei hjem til livet på fjellet, alene i en fireseter, med både pc og nyinnkjøpt notatbok i sekken. Siden togtur kan være en ypperlig ramme for historiefortelling, (Hvem husker ikke Mord på Orientekspressen?) tok jeg fram notatboka, lukket øynene og lette/lyttet etter stemningsbilder, et utgangspunkt for noe som kunne bli en historie. "Toget beveger seg i sitt eget tempo nordover langs Rørosbanen. Hun har reist denne turen mange ganger før. Nå lytter hun etter slagene fra hjulsettet under seg. Det vil være løgn å si at lydene er taktfaste, de er ikke det. Hun klarer ikke å finne ut av rytmen, den oppleves tilfeldig og uforutsigbar. Furumoene da, der må det gå an å finne ro, tenker hun, jeg kan hvile blikket dette åpne landskapet med lange, slanke furutrær som strekker seg oppover mot en høyere himmel. En gang for lenge, lenge siden lyttet hun til en mann som fortalte om disse trærne, om jordsmonn og vekstvilkår, og hvordan tilgang på nok rom og nok lys påvirker kvaliteten i treverket. Han beskrev hvordan han kunne stedfeste et fotografi ut fra trærne i bakgrunnen.  Hun la merke til de rolige hendene hans mens han snakket, når hun tenker etter var de hendene alltid rolige, det var øynene med et fint nettverk av smilerynker som ga liv til samtalen. Han trivdes i fortellerrollen, likte at hun lyttet, at hun ønsket å forstå.Toget passerer kilometer på kilometer med furumoer, men roen uteblir.  Hun tenker at alle trærne passer på sitt eget territorium, de markerer tydelig til hverandre: «Dette er mitt område, skal du vokse her vil jeg ha deg på behørig avstand.» Det er et landskap umulig å gjemme seg i, de svikefulle trestammene er så opptatt med sin egen himmelferd at de ikke vil gi ly, ikke til hverandre, ikke til en enslig vandrer, og ikke til et skremt rådyr på flukt fra jegeren. Disse trærne er seg selv nok." Etter denne introduksjonen er historien åpen.. Hva skjer videre? Jeg vet ikke, jeg kom ikke lengre. Men hvis fortellingen spinner videre i hodet til den som leser, der det skapes nye bilder og retninger, har den kanskje en verdi i seg selv?