Smått og godt?

Perspektivene mine har endret seg den siste uka. Det skjedde på torsdag, og det jeg har endret perspektiv på etter denne dagen, er begrepene stor, mellomstor, liten. Jeg har nemlig vært på bedriftsbesøk, hos BASF i Ludwigshafen, Tyskland. De produserer ulike kjemikalier, impregneringsmidler og fargestoffer for kunder i hele verden, bare i Ludwigshafen er de 35 000 ansatte på et område som rommer 2000 hus og 15000 sykler til å frakte seg rundt mellom gater og bygninger. Omvisningen foregikk i buss, gjennom gater med navn som Petroleumsstraβe, Amoniakstraβe osv.. De snakket om forskning og utvikling, bærekraft og velferdstiltak.  Selv kom jeg rett fra et etablererkurs kvelden før, der deltakernes ambisjon i all hovedsak handler om å skaffe en arbeidsplass til seg selv og kanskje 2-3 andre sånn på sikt, samt at de bærer på noen grunnleggende verdier knyttet  til viktigheten av levende lokalsamfunn. De vet at alle monner drar. Ja for vi er små lokalsamfunn, og det gjelder ikke bare Sollia, Tylldalen eller Vingelen. Hele Fjellregionen er et lite lokalsamfunn med 13 000 færre innbyggere enn det er ansatte i én bedrift i en tysk småby, og det bor ikke så mange flere i Sør Østerdal heller. Vi er små, vi er få, vi har rikelig med plass, og en arbeidsledighet som er så lav at det i prinsippet ikke skulle gått an. Alt dette er hverdagsbonusen vår. Et likeverdig samfunn der alle bidrar og alle får. Men lurer det ikke noen farer i en beskyttet tilværelse også? For ikke lenge siden havnet jeg i en diskusjon der det ble mer enn antydet at å handle varer og tjenester utenfor regionen vår, var usolidarisk. Det er jeg faktisk ikke enig i. For meg er samhandling langt ut over regionens grenser vesentlig for vår framtidige overlevelse. I mitt hode er tanker om å legge lokk på kontakten med storsamfunnet, med på å bygge en osteklokke over  lokalsamfunnet vårt, et liv der alt går fritt folk imellom inni klokka, men ingenting slipper inn eller ut. Bare ordet osteklokke får meg til å tenke på behovet for frisk luft, utforsking, mangfold, nysgjerrighet og ny læring, verdier som fort vil savne næring under slike forhold. Jeg tenker vi heller må tørre å åpne mer opp for hvordan andre tenker og organiserer seg, og se hvordan vi kan trekke ny kunnskap ut av det. Deretter kan vi ta med oss grunnverdiene våre og den solide, trygge forankringa vi har til lokalsamfunnet vårt  inn i nye sammenhenger og til nye steder og sørge for at vi er i bevegelse, i utvikling. Fredag formiddag, mett av inntrykk, satte jeg meg godt til rette på et tysk konditori og bestilte meg en stille stund med lokalt bakverk og varm te. En ny perspektivendring seilte opp da en smilende kvinne ved nabobordet tok kontakt for å innlede ei samtale. Ville det skjedd her hjemme? Neppe. Hun var lærer ved en skole som tilbød fagutdanning til ungdommer som ville utdanne seg til personlig assistent/sekretær i ulike bedrifter. Lærlingeordning med 2 dager praksis og 3 dager teori hver uke over 3 år. Det interessante var at hennes lærerfokus var bevisstgjøring, holdninger, serviceinnstilling og elevenes egne grunnverdier knyttet til å være et "gagns menneske". Hele tiden hadde hun (og skolen) tett dialog med lærebedriften for å sikre best mulig personlig utvikling hos den enkelte. Skjerpings, tenker jeg, det er det vi mister hvis vi blir for snille med hverandre. Skjerpings i kraft av ønsket om å utvikle oss videre, bli bedre. Men skjerpings er et farlig ord hvis det blir stående alene. Det må alltid stå i forhold til grunnverdier som ærlighet, tillit, bærekraft og inkludering. Trygge rammer for utvikling. Det er slik vi blir sterke sammen. Jeg vil ikke bo i ei osteklokke, jeg vil bo i et levende, kreativt lite lokalsamfunn, et samfunn med tru på framtida og vår egen rolle i den, både i og utenfor regionen vår.