Stemmer i hodet..

Ja, jeg har stemmer i hodet. Det har de aller fleste menneskene jeg kjenner også. Stemmer skapt gjennom oppdragelse, ulike opplevelser gjennom livet og ikke minst, det bildet jeg har av meg selv som et gagns menneske, det vil si bildet av det mennesket jeg mener jeg bør være. Disse stemmene snakker til meg, styrer kontakten jeg har med andre mennesker, og noen ganger diskuterer de også med hverandre, der den ene argumenterer for begrensninger og den andre for muligheter i de situasjonene jeg til enhver tid befinner meg i. Disse stemmene er vår «indre dialog», og påvirker hverdagen vår mer enn vi er klar over med budskap som:

• Typisk deg å rote det til!

• Har du enda ikke kommet i gang med det du planla?

• Nå må du ikke stikke deg fram!

• Har du glemt nøklene? Igjen???

• Dette blir en dårlig dag!

• Ja, ja, du kan jo alltids prøve, men du er ikke akkurat førstevalget...

En ting er å ha ei slik skravlebøtte inni hodet, ei skravlebøtte som produserer ord og påstander fortløpende i ulike situasjoner. Det slitsomt, men til å leve med, så lenge vi vet at det er nettopp ei skravlebøtte vi har med å gjøre, og at vi derfor skal ta noen av disse utsagnene med ei klype salt. Problemet oppstår i det øyeblikket vi tror at den indre dialogen vår forvalter sannheten i verden.  At det å rote til et forhold eller ei avtale er typisk meg eller deg, og at det alltid kommer til å være slik, det får vi ikke gjort noe med. Eller at problemer med å komme i gang er en medfødt og evigvarende tilstand. Noen av disse setningene har vi fått i «gave» av autoritetspersoner i livet vårt. Tidlig i coachutdanningen min traff jeg en mann i sekstiåra. Hans store sorg i livet var at han aldri hadde tatt høyere utdanning, og mye av dette plasserte han på en lærer han hadde som tolvåring. Denne læreren hadde i en eller annen sammenheng fortalt ham at han ikke dugde. Setningen hadde satt seg fast, blitt en del av mannens indre dialog, og styrt videre valg i livet. En annen mann jeg vet om, hevder at han ikke kan kommunisere. Det går ikke an å ikke kommunisere tenker jeg. Alt vi gjør og sier, og ikke sier og ikke gjør, er kommunikasjon. Derimot kan det tenkes at denne mannen er blitt fortalt at han ikke kommuniserer, og at den som har kommet med denne påstanden, har ønsket en annen kommunikasjonsform som er mer på sine egne premisser. Resultatet blir at hver gang denne mannen havner i en situasjon med misforståelser eller frustrasjoner mennesker imellom, melder den indre dialogen seg på og sier

«Du kan jo ikke kommunisere, det vet du jo.»

Nyttig? Nei. Absolutt sannhet? Nei, ikke det heller. De siste årene har jeg fått flere henvendelser fra rådgivere som ønsker en mer coachende tilnærming til rådgiverrollen. Årsaken er blant annet at de opplever at uansett hvor gode råd de gir, og hvor mye kunnskap de selv besitter om akkurat det temaet de rådgir innenfor, opplever de tidvis at disse rådene ikke blir fulgt. En av grunnene slik jeg ser det, er at de ikke tar høyde for den indre dialogen som foregår hos mottaker. Har han eller hun tilstrekkelig tillit til rådgiver?  Har hun eller han tilstrekkelig tillit til seg selv? Til sin egen kompetanse? Til sin egen gjennomføringsevne? Til sin egen evne til å ta upopulære avgjørelser og stå i motstand? Til å være strukturert nok? Til å få med seg folk? Det som er enkle grep for noen, kan være tilnærmet uoverkommelig for andre. Derfor er det alltid nyttig å sjekke ut om den som har bedt om råd, er i stand til å ta rådene i bruk direkte, eller om det noe mer/noe annet han eller hun har behov for først? Kanskje vi må jobbe med trua og gjennomføringsevnen først, og tiltakene etterpå?