Så går det rundt...

.. eller var det vi som gikk rundt den busken i sangen? Jula nærmer seg, og jeg havner inn i min sedvanlige desembertilstand, bedre kjent som dvale. Fra hulen min, som har peis og vindu med utsikt, observerer jeg travle mennesker som fyker rundt for å tilfredsstille..., ja hva eller hvem er det egentlig de skal tilfredsstille? Nesten alle jeg kjenner er stresset eller frustrert før jul, over det de ikke rekker, over den perfekte gaven de ikke klarer å finne, over egne og andres forventninger som er umulige å innfri, eller over familiekonstellasjoner som blir satt på prøve når julekabalen skal

legges.  Og selv skrur jeg altså ned tempoet. Hvert år. Fordi det i mitt hode koker ned til én ting. Jula handler om å verdsette det jeg allerede har, og den ekstra innpakningen med glitter og stas har utrolig liten betydning, egentlig. Uansett når det er på året, betyr akkurat de samme menneskene akkurat like mye for meg, og skulle vi gå inn i jula uten ei eneste julekake eller med støv i krokene, har vi det akkurat like bra sammen for det. Jeg innrømmer at jeg koser meg med å finne personlige gaver til hver enkelt,   faktisk så mye at de fleste gavene gjerne er ferdig innpakket før første søndag i advent. Denne vanen har noen ganger vist seg å være en utfordring, siden handelen allerede er gjort når de siste, viktige ønskene kommer på bordet eller forhold hos mottakeren endrer seg.. Men i desember plukker jeg ut de få aktivitetene som jeg vet er ekstra viktige for de menneskene som er viktige for meg, enten det er en pepperkakekveld på tvers av generasjoner, en førjulskonsert, et rakfisklag med gode venner, eller å lage opp elgkarbonader til en bedre romjulsmiddag. Resten får gå sin skjeve gang. Jeg vil ha tid og overskudd med mine i jula, og ikke sitte som et slakt i sofaen når høytiden ringes inn. Slik tenker jeg her jeg sitter foran peisen min og grubler på om all travelheten i verden er av det gode....