Ta vare på mamma

Jula er lesetid, og jeg er akkurat ferdig med min aller første koreanske roman, Ta vare på mamma. Forfatteren Shin Kyung-Sook  gir oss innsikt en sør-koreansk families liv fra 60-tallet til i dag,  en epoke med en rivende økonomisk og teknisk utvikling som påvirker både familiestruktur, verdigrunnlag og muligheter for den enkelte. Historien begynner i det  mamma blir borte på jernbanestasjonen i Seoul. Hun og pappa er på tur fra landsbygda der de bor, for å besøke den yngste sønnen. Pappa går på t-banen i trygg forvissing om at mamma som vanlig kommer rett bak, og oppdager for sent at hun ikke kom seg ombord. Hun har aldri lært seg å lese, og den siste tiden har hun vist tydelige tegn på demens. I leteaksjonen som følger, dukker spørsmålene opp: Hvem er egentlig mamma? Hva slags liv har hun levd? Hva har skjedd med drømmene hennes underveis? Hva har hun gitt avkall på? Og har barna og mannen hennes egentlig sett henne? Hemmeligheter avsløres og dårlig samvittighet kommer for en dag. De voksne barna, som i dag er farmasøyt, advokat og forfatter, tar gradvis inn over seg den kampen hun må ha kjempet for at de skulle få den utdanningen og de mulighetene hun selv aldri fikk tilgang på. Selv leste jeg boka både som mor og som datter, for selv om de kulturelle og fysiske rammene er helt annerledes enn våre, tar forfatteren opp tema som er like relevant uansett hvor i verden vi befinner oss. Vi blir formet av oppvekst og foreldre, og bidrar med egne valg til å forme våre barn igjen. I coach utdanningen lærer vi at det bak enhver atferd finnes en positiv intensjon. Vi går inn i foreldrerollen full av positive intensjoner, samtidig må vi velge hvilke kamper det er verdt å ta. Det er heller ikke alle kamper vi vinner, og kanskje tar det både vinter og vår før de håpefulle forstår den innsatsen som er lagt ned og hvorfor den var viktig. Noen ganger må de selv bli foreldre før de tar til seg denne innsikten. Når begynte jeg å se foreldrene mine? Jeg mistet faren min i vår. Det viktigste jeg har med meg fra de siste dagene hans, er nettopp erkjennelsen av at min oppvekst var full av gode intensjoner og av muligheter, men rakk jeg å takke for akkurat det? For det er ikke savn jeg kjenner mest på etter at han ble borte, det er takknemlighet.