The crack is where the light gets in...

...  synger Leonard Cohen. "Nå heier jeg på det uperfekte" skriver An-Magritt i forrige innlegg, etter å ha prøvd det motsatte i flere år. "I min verden er det ripene i lakken som er interessante." For noen år siden var vi på besøk hos et ungt par som hadde flyttet inn i sitt første felles hjem. Alt var innredet med tidsriktige møbler og farger, og jeg fant ikke ett stilbrudd på noe sted i leiligheten. "Hvordan synes du de har fått det?" spurte jeg datteren min da vi var på vei videre. Hun så på meg og svarte: "Dette var ikke et hjem, det var et utstillingsvindu." Noen ganger tenker jeg at hele livet kan leves som et utstillingsvindu, der det vi viser fram er det vi vil at andre skal se. Problemet er bare at fasadearbeid er så forbasket ensomt. Vi pusser, polerer og strever helt for oss selv, redd for å slippe folk innpå, for det innebærer en risiko for at de får et glimt av hva som egentlig befinner seg bak et harmonisk og velbalansert ytre. Jeg har kjent barn som aldri ba med venner hjem, i frykt for hva slags tilstand mor eller far var i den dagen. Jeg kjenner mennesker som holder fast på posisjoner de en gang hadde, som et skjold mellom seg og verden. I motsatt ende av skalaen finner vi de som  setter hele livet sitt på utstilling og lever ut hver minste detalj av  opp- og nedturer gjennom sosiale medier,  uten verken å tenke på eller forstå konsekvensene. Selv har jeg brukt noen år på å finne balansen mellom hva jeg viser fram til hvem og hva jeg beholder for meg selv, en balansegang jeg opplever det viktig å ha et bevisst forhold til av hensyn til egen energiflyt. An-Magritt er tøff som velger å dele. Samtidig er hun tydelig på at åpenhet har vært viktig i hennes egen prosess mot et friskt liv, og hun tror også det vil være til hjelp for andre i samme situasjon at hun er åpen. Alle treffene på denne siden etter at hun la ut historien sin, tyder på at hun har helt rett. An-Magritt skriver om sterke valg. I det store og hele handler det om å ta tilbake styringen over eget liv, finne balansegangen og hente fram igjen selvrespekten. Det er mye skjønnhet å finne i det uperfekte, enten det gjelder oldemors gamle bakebolle med skår, et håndblåst vinglass, eller vennskapet med mennesker som i likhet med deg selv er  sterke, flotte, sårbare og sammensatte. De fører med seg en verden av åpenbaringer, problemstillinger og nye vinkler. En verden å lære i og vokse med, en verden med mulighet til å bli kjent med og bekjempe egne spøkelser.  Det er ikke meningen at livet vårt skal være perfekt, for hvordan kunne det gitt oss mulighet til å vokse? The crack is where the light gets in, men da må vi tørre å vise fram skårene også...