The one and only?

Hvordan er det med deg? Har du behov for å være den eneste ene, eller er tilhørigheten til flokken viktigere?  Nesten hver dag under OL blir vi påmint hva som er den mest politisk korrekte holdningen til dette spørsmålet. Når Marit Bjørgen åpenlyst gleder seg over lagvenninnenes gull og sølv i den samme sprinten som hun faller og får ødelagt sine egne sjanser, forstår vi at dette er både riktig og viktig. Det betyr ikke at det alltid er lett. Skal vi være helt ærlige, har de fleste av oss det litt på begge vis alt etter hva og hvem det er snakk om, og vår egen posisjon i den flokken vi er en del av. Jeg mener det var under et besøk på helsestasjonen at jeg i sin tid kom over et informasjonshefte om søsken og søskensjalusi. Introduksjonen til temaet ble formulert omtrent slik: "Tenk deg at du bor alene med kjæresten din, et menneske du elsker overalt i verden, og dere har det flott sammen. En dag kommer han hjem og sier han har truffet ei som er like fantastisk som deg, ei som han er akkurat like glad i og som nå skal flytte inn sammen med dere...."  Ooops.. slik hadde jeg ikke tenkt på det før.. men jeg forsto budskapet. Litjmor har hatt en god start på livet, ønsket og alene om all verdens kjærlighet som hun er. Hun vet ikke om noe annet. Nå står hun foran en omveltning som vil forrykke virkelighetsbildet hennes herfra til evigheten. Rammene er fortsatt trygge, men alt kommer til å bli annerledes, og hun kommer til å kjenne på nye sterke følelser som spenner fra glede og begeistring til sjalusi til ømhet og omtanke for den lille som snart melder sin ankomst. Å bli storesøster er et stort hopp blant mange små i retning et voksenliv der vi hele tiden balanserer mellom behovet for tilhørighet og ønsket om å være den eneste ene, den viktigste i et annet menneskes liv. Jeg tror at voksne rollemodeller påvirker hvordan vi takler ulike utfordringer i livet. En periode hadde jeg muligheten til å følge to jenter i 11-12 årsalderen mens de spilte håndball på hvert sitt lag. Begge jentene hadde mange ressurser i seg, men ballfølelsen var klart sterkere hos den ene enn hos den andre. Under en kamp opplevde jeg  at hun (selv om hun kunne hatt målsjanse selv) flere ganger kastet ballen videre til ei anna jente som skjøt mot mål, og bommet. Etterpå spurte jeg henne hva hun tenkte i de situasjonene. Svaret kom klart, tydelig og voksent: "Hvordan skal hun bli bedre hvis hun ikke får prøve seg? Vi må jo få til et godt lag."   Kanskje var det denne samtalen som gjorde at jeg reagerte ekstra sterkt da jeg på neste kamp, med et annet lag, og ei anna jente å følge opp, observerte treneren ta de to beste skytterne til side før kampen med følgende melding: "Husk nå, det er dere to det kommer an på!" Etter hvert som sesongen skred fram, ble det tydelig hvilket av lagene som klatret oppover på resultatlista, og jeg var ikke overrasket. Videre tror jeg at for å evne å løfte opp andre, og selv ta rollen som støtteapparat og lagspiller, trenger vi trygghet i oss selv. Vi trenger å bli sett og verdsatt også for den funksjonen. Det er nemlig ikke bare skarpskytterne det kommer an på, det er laget som skaper resultater. Akkurat slik som et nytt søsken ikke trenger å true posisjonen så lenge den er trygt etablert. Litjmor vil alltid være "the one and only" førstefødte, og nurket, som jeg gleder meg veldig til å få hilse på, vil finne sin helt spesielle posisjon som hun eller han også har helt alene. Derfra kan disse to viktige menneskene utforske verden sammen, og gjøre sine allerførste erfaringer knyttet til nettopp tilhørighet og lagspill.