"Tålmodighet er en dyd" Kari Rognerud Granlund gjesteblogger

Jeg har gleden av å presentere en ny gjesteblogger og helt fersk blogger i dag, min yngste datter som denne uka fikk beskjed om opptak som student ved Nelson Mandela Metropolitan University, Port Elizabeth, Sør-Afrika, der hun skal fullføre bachelorgraden sin i løpet av våren. Kari har bestemt seg for å opprette bloggen Afrikari,  der vi kan følge henne og de refleksjonene hun gjør seg gjennom forberedelsene og oppholdet i Sør-Afrika helt  fram til neste sommer. Mamma og fjellcoach synes dette er både spennende og skummelt, og er glad for å kunne følge veslejenta på ferden gjennom å være fast abonnent på bloggen hennes. Jeg regner også med at bloggen etterhvert krydres med erfaringer og tips  som kan være nyttige for andre som tenker på å reise eller studere i utlandet, eller har ungdommer med utferdstrang i familien. Stolt mamma presenterer første innlegg: _________________ T.T.T: Ting Tar Tid. Dette var et ordtak vi lærte på barneskolen, som stadig er gjeldende. Nå har jeg endelig fått det brevet jeg lenge har ventet på. Jeg er tatt inn som student ved Nelson Mandela Metropolitan University, Port Elizabeth, Sør-Afrika for vårsemesteret 2013.De første små skritt i prosessen ble tatt i februar ved at jeg sende inn det generelle søknadsskjemaet for utenlandsstudier ved skolen min og kom i kontakt med internasjonal koordinator, og nå har jeg altså fått svaret. Men det er fremdeles en lang bit igjen til avreise i slutten av januar. Det er mange skjemaer som skal fylles ut og mye jeg ikke skjønner, men jeg er ett skritt nærmere målet om et spennende og lærerikt halvår i et land jeg gleder meg til å bli bedre kjent med. En utfordring jeg møtte nylig i forbindelse med søkeprosessen var hva jeg skulle gjøre med hybelen min. Jeg har tre måneders oppsigelse, som er standard oppsigelsestid. Semesterstart ved NMMU er 1. februar. Følgelig burde jeg ha sagt opp senest før 1. november for å være ute av leiligheten (hybelen) til 1. februar. November nærmet seg med stormskritt og jeg lurte fælt på hva jeg skulle gjøre, siden jeg fremdeles ikke visste om jeg kom inn eller ikke. Det trygge ville selvfølgelig være å vente med å si opp til jeg var sikker på at jeg skulle reise, men nå har det seg slik at studenter ikke er kjent for å ha god råd så jeg ville helst slippe å måtte betale for en måned hvor jeg ikke skulle bo i leiligheten. Jeg snakket med huseier og fikk beskjed om at hvis jeg ventet med å si opp ville jeg bli friløst fra avtalen så fort en annen leietager var på plass. Så jeg hadde valget mellom å gamble på at jeg kom inn eller på at det meldte seg en ny leietager før jeg flyttet ut. Rimelig gode odds for begge deler, skulle jeg tro. Jeg bestemte meg for det første, skrev oppsigelsen og la den i en konvolutt. Men konvolutten ble av en eller annen grunn liggende på kommoden min uten å finne huseier fram til i dag. Så da var det det trygge valget jeg falt på tross alt. Jeg er på vei. Og selv om jeg gleder meg, er det også bittelitt skummelt. Kari