Unntakstilstand og mønsterbrudd

Sommeren er unntakstilstand. Positiv unntakstilstand. Vinteren og vårens vaner og rutiner legges til side til fordel for det som skjer, mennesker som kommer, muligheter som dukker opp og vær som skifter. Og enda har jeg ikke begynt ferien min. På jobb slippes skuldrene ned. Leveransene er unnagjortfor første halvår, og tida brukes til å gripe de mulighetene høsten har å by på, utvikle nye ideer og svare på henvendelser fra de som er godt i gang med egen ideskaping. Vel hjemme, i det vanligvis så tomme huset mitt blir jeg møtt av en strålende fornøyd ettåring når jeg kommer inn døra (hun har akkurat oppdaget isbilens fantastiske verden), mens hjemkomne voksne barn moser moren sin i spill når litjmor er vel i seng for kvelden. Snart reiser de igjen, og huset fylles av nye gjester. Sommer. Ingenting er som det ellers er, jeg kan bare glemme egne inngrodde mønstre for noen hektiske sommeruker, og godt er det. Jeg hørte en gang en foreleser stille spørsmålet omtrent slik: "Hva ville gjestene dine sagt hvis du inviterte på en treretters og startet med desserten og tok forretten til slutt?" Nei det går jo ikke, ville de fleste av oss tenkt. Men hvorfor ikke egentlig? Kanskje vi skulle gjort nettopp det en gang i blant, for å røske litt opp i disse tankebanene vi har i hjernen vår, de som sier noe om hva som er mulig og umulig? Hvis ikke vil noen av disse tankebanene utvikle seg til firefelts motorveier og prege hjernelandskapet på livstid. "Dere kjører på feil side av veien" sa hun som kom hjem fra Sør-Afrika i juli, fem måneder var det som skulle til for å etablere en ny tankebane hos henne om at venstrekjøring er det mest naturlige i verden, hva hvis det hadde gått fem eller ti år? Jeg tror hjernen på samme måte som kroppen trenger trim for ikke å stivne i et fast mønster. Noen ganger er det nok å fylle huset med folk, slike som bringer med seg andre døgnrytmer, egne holdninger, nye preferanser og masse god vilje,  andre ganger handler det om å pleie nysgjerrigheten, vise interesse og stille spørsmål når andre velger løsninger vi selv ikke kunne tenkt oss. "Ja det vettu ja" var gjennomgangskommentaren til en rollefigur jeg så i sommer. Selv om han brukte uttrykket i stadig mer ekstreme situasjoner ettersom stykket utviklet seg i kjent farsestil, har det noe for seg. Det ligger innbakt en anerkjennelse av at slik eller sånn kan det også gjøres, og horisonten blir automatisk utvidet.. Alder er et relativt begrep, og ett måleparameter på hvor gamle vi har blitt, handler om i hvor stor grad hjernen har beholdt den fleksibiliteten som gjør oss i stand til å ta inn ny innsikt,  eller utfordre våre egne holdninger og sette sammen eksisterende kunnskap på nye måter. Noen stivner tidlig i sine mønstre, andre er stadig opptatt av egen læring og utvikling, og beholder lekenheten livet ut.  En øvelse jeg har brukt noen ganger i undervisningssammenheng for å vekke folk etter lunsj, handler om å be dem lese høyt det de ser på tavla:

GUL

RØD

GRØNN

BLÅ

ORANSJE

LILLA

Det er krevende å bruke både høyre og venstre hjernehalvdel samtidig, men det virker! Deltakerne våkner, inni hjernen blir det raskt etablert noen forsiktge små tråder som et alternativ til motorveiene, og hjernen beholder fleksibiliteten lengre.  Ja det vettu ja, sommeren er godt for mye, ikke minst for helsebringende mønsterbrudd.