Vennskap

Jeg nærmer meg et halvt århundre, og planlegger som folk flest på dette stadiet, ei markering. Denne typen planlegging fører gjerne med seg to ting: Memorering over livet man har levd så langt, og opplevelser man har hatt, kombinert med refleksjon over egne erfaringer rundt vennskap gjennom livet. Hvordan starter vennskap? Hva kjennetegner et godt vennskap? Hvorfor slutter noen vennskap å virke? Og ikke minst, hvor er jeg nå, hvordan er min vennskapsstatus i dag? Mitt første vennskapsminne har jeg fra fireårsalderen. En familie hadde flyttet til bygda vår for å starte klesbutikk. Barna i familien der var akkurat like gamle som vi tre søsken, og mor tok meg med til butikken for å hilse på. To sjenerte småjenter sto lenge og kikket på hverandre med godt tak i hvert sitt mammaskjørt. I  høst var jeg i hennes 50årsdag og i år skal hun i min.  Siden den gangen har flere vennskap kommet og gått, noen har vart i mange år og ført til tette bånd, andre er der mer i form av en gjensidig respekt og anerkjennelse av hverandre som mennesker, uten at vi pleier forholdet aktivt.  Noen venner kan hele livshistorien min og og vi begge vet intuitivt når den andre trenger hjelp, andre vennskap egner seg for morsomme ting på gode dager. Vennene mine er ikke like. Delvis fordi ingen mennesker er like, men også fordi vennskapene har oppstått i ulike faser og på helt forskjellige arenaer. Det de likevel har til felles, er at de engasjerer seg, både i folk og i saker de måtte brenne for. De tror på noe, men ikke nødvendigvis det samme. Selv vet jeg ikke om jeg er en god venn, ikke alltid ihvertfall. Mitt eget engasjement og arbeidshverdagen som følger med, fører til at jeg stadig oftere vurderer alenetid som den beste måten å hente meg inn igjen på. Impulsbesøkene hører en annen tidsregning til, og etter en intens workshop der hele dagen har vært en eneste lang dialog, er terskelen høy for å ta opp telefonen og belage meg på enda en samtale. Heldigvis har ikke alle gitt meg opp, selv om enkelte har blitt borte på veien, trolig på grunn av manglende kapasitet og vennskapspleie fra min side, eller deres. Jeg har også bevisst avviklet noen vennskap, om ikke så ofte. Da har det gjerne dreid seg om mennesker som har søkt kontakt hver gang de ville ha noe av meg, men ikke når de har hatt noe å gi. Energien har gått én vei. Eller når jeg etter en tid har oppdaget holdninger eller handlinger hos venner som jeg ikke har klart å stå inne for, og definitivt ikke vil assosieres med. Jeg regner meg selv som ganske romslig, men inni meg et sted er det noen grunnverdier som melder tydelig fra hvis de blir utfordret. Noen vennskap bare er, utenfor tid og rom, og tåler mer enn andre også på en uværsdag, mens andre igjen er korte og intense, nesten som en sommerflørt. Noen vennskap er åpenbare og logiske, andre litt mer vanskelige å forstå for andre enn oss det gjelder, men de er like viktige for det. Jeg er heldig som har fått lov til å kjenne på alle disse formene for vennskap. Alle har tilført meg noe på hvert sitt vis, og forhåpentligvis har de fått noe tilbake. Men når gjestelista skrives, er det ikke lett å tegne grenseoppgangen mellom vennskap og bekjentskap, og så kommer tidsaksen i tillegg. Hva med de som var nære venner, og som gradvis har gått over til å bli bekjente? Er kolleger venner? Vi jobber timevis sammen hver uke, støtter og oppmuntrer hverandre og deler både gode og dårlige dager.  Hvordan er ditt vennskapsbegrep?