Vennskap, og prioriteringer

Hjemmealenearbeidshelg. Jeg har vinket folk sørover og vestover, ønsket god tur og ment det fra hjertet. Ei hel helg hjemme alene, med egne proiriteringer, eget tempo og egen døgnrytme. Og alt jeg skulle få gjort! Joda, jeg har lest og sovet og jobbet, og lettet skuldrene for flere skulle/burde/må oppgaver som har tynget dem de siste ukene. Men sånn litt utpå lørdagen kom disse tankene jeg ikke har bruk for. Om utilstrekkelighet, manglende effektivitet og alt jeg kunne gjort bedre. Omtrent samtidig som de negative tankene var i ferd med å slå solid rot lørdag kveld, med min tillatelse, som en slags sannhet, skjedde det noe. Synkront, fra helt ulike hold, tikket det inn to meldinger på mobilen min, begge av typen "long time no see" og begge fra mennesker jeg setter stor pris på. Noen vennskap er nemlig slik at de ikke trenger å ha hyppige treffpunkt, de er sterke og dype likevel. Det handler om historie, felles opplevelser og kjemi. Disse to fortalte om viktige hendelser i sitt liv, og inviterte meg inn til å ta del.  Jeg rykket umiddelbart de dårlige tankene opp med rota, og flyttet fokus i en mer positiv retning. 2014 har startet som arbeidsåret over alle arbeidsår. Nye oppdrag, kjente og ukjente kunder, spennende, krevende og hektisk, og det er ikke lett å regulere arbeidsmengden. Jeg er svært glad i jobben min og alt den innebærer, men alle har et tak for egen kapasitet. Første salderingspost i slike perioder, er vennskap. Rett og slett fordi vennskap krever pleie og oppsøkende virksomhet, men tilstanden etter lange dager i tett samspill med andre mennesker etterspør ro, mental hvile og en obligatorisk del med frisk luft og bevegelse. Ansvaret blir ikke mindre etter 1 mars, så det er viktig å ta en gjennomgang av viktige balanserende faktorer i livet. Ja for det er balanse jeg snakker om, enda en gang. Balanse mellom jobb og fritid. Balanse mellom egentid og pleie av vennskap. Balanse mellom å gi og å få. Det tar tid å bygge gode relasjoner. Hvem som er viktigst for hvem kan variere over tid, alt etter faser både i vennskapet og den enkeltes livssituasjon. Men det jeg er sikker på, er at gode venner er helsefremmende. Det handler om å se og å bli sett, det handler om å gi og få og dele, det handler om å være heiagjeng i medgang og motgang. Og det handler om å føle seg viktig.  Jeg måtte bli ordentlig voksen før jeg virkelig tok inn over meg det faktum at jovisst blir jeg påvirket og preget av mennesker jeg møter, men det må jo bety at jeg i kraft av meg selv har samme virkning på andre. Fremdeles blir jeg overrasket når jeg får slike meldinger, rett og slett fordi jeg vet at disse menneskene er viktige for meg, men samtidig glemmer at jeg nok er viktig for dem også. Ja, jeg kommer, og jeg stolt av å være medregnet i heiagjengen! Krydrer denne refleksjonen med et bilde fra et annet, viktig vennskap, en reunionkveld i januar med gode barndomsvenninner..