Verdien av langsomhet og tilstedeværelse

Det er fortsatt ferie, og jeg griper meg selv i å reparere rifter, stoppe hull og foreta meg ting jeg normalt verken prioriterer eller har overskudd til i en hektisk hverdag. Småfolket har vært her noen dager, gått på topptur og på stolpejakt, plumpa i bekken, syklet, skrubbet knær, ødelagt klær, lest bøker, hamstret både fysiske og mentale mestringsopplevelser, og på den måten rustet seg til en ny høst i skolegården og i førskolen.  Det er stille etter dem nå, og jeg sitter igjen med nål og tråd og flikker på klær de pent har bedt meg om å fikse. Fordi de har så fine lapper i  sybutikken. Mormorpoeng i praksis. Alt er litt sånn som i gamle dager. Men det er noe som er annerledes. Det er ikke nødvendig lenger. Ikke for pengenes del, eller fordi det er vanskelig å få tak i noe nytt. Det nye nå er at min aktivitet med nål og tråd, den er for min egen del. Som motvekt til alt det travle. En slags selvpålagt langsomhet, der jeg fører nåla sakte ut og inn, et prosjekt som tar den tiden det tar. På samme måte som jeg i disse ferietider kan ta meg tid til å sette en rundstykkedeig før frokost, lytte til god musikk eller lese bøker som blir med meg videre lenge etter at jeg er ferdig med siste side. Slik skjer det noe med pulsen, og med mitt eget perspektiv. Der jeg resten av året bruker store deler av kapasiteten til å planlegge framover og gjøre best mulige valg med tanke på framdrift og videre utvikling, kan jeg noen få uker i året gi meg selv lov til å være til stede der jeg er.  Det er mye god helse knyttet tilstedeværelse i eget liv.  Og i likhet med ungene kan jeg ruste meg til høsten jeg vet kommer. I kveld har jeg laget meg ei lita liste med ferie-fy-ord: Rekke: Det er ingenting å rekke! Bør: Det er ingenting man bør, derimot er det slik at man enten kan, vil, skal eller lar være! Innfri forventninger: Vi har alle et ansvar for å gjøre det beste ut av livet vi har, også i ferien.  Det er lov å melde behov, men det er også lov å si at det ikke passer akkurat nå. Det handler om at hva hver enkelt av oss trenger for å lade batteriene, vil variere, og at det er viktig å møte hverandre med respekt på dette området.