Verdien av å løfte i flokk

Jeg har satt meg til rette i  en arbeidskrok på Hamar etter å ha fått tilbake en pc som har vært på reise på egenhånd, der siste etappe var sørgående tog på Rørosbanen, godt i varetatt av gode bekjente. Det hele begynte på Oppdal og et to dagers intenst og givende seminar om skolesammenslåing, før jeg skulle videre til et sosialt kveldsarrangement for Tine-bønder om kommmunikasjon og samliv på gården.  Glad, sliten og litt stressa på tid,  pakket jeg alt unntatt pc-en og satte kursen over Dovrefjell på hålkeføre.  Derfra og til i dag har jeg gjort en serie med erfaringer om andre menneskers gode vilje og aktive handlinger,  for å få mitt aller viktigste arbeidsredskap tilbake i riktige hender. Tusen takk! På stasjonen møtte jeg i tillegg 6-7 ulike, smilende mennesker til,  som på hvert sitt vis hadde fanget opp denne reisen, og ville vært på tilbudssiden hvis jeg hadde spurt. Kanskje var det tilfeldig, men akkurat i dag kom jeg over en spalte i NRK Ytring der Olav Brostrup Müller skriver om det samme temaet. Han påpeker at vi ikke er individualister, men har kommet dit vi er nettopp fordi vi er del av et samfunn med ulike aktører, og at der er sammen vi virkelig er sterke. Beklageligvis vris kommentarfeltet seg tidlig i retning partipolitikk, men det handler om så mye mer enn det. De menneskene jeg traff i dag, og som gjerne ville bidra, hører trolig til i ulike politiske leire, men alle er aktive bidragsytere i et samfunn der samarbeid får det meste til å gli lettere. De vet at vi innimellom klarer oss godt sjøl, men stadig vil oppleve situasjoner der fellesskapet er en viktig ressurs. Apropos fellesskap og politikk, i forbindelse med forberedelsene til seminaret om skolesammenslåing, kom jeg over et nytt ord, ei ny bok og for meg en ny forfatter: Uenighetsfellesskap av Lars Laird Iversen. Han hevder at ethvert demokrati er et uenighetsfellesskap, og at skolen er en viktig treningsarena for gode uenighetsfellesskap. Der falt ei brikke på plass i hodet mitt. Jeg tenker at uenighet er bra, fordi friksjon gir framdrift. Men det at vi er uenige, betyr ikke fravær av bistandsvilje når noen trenger hjelp. Det er verken riktig eller funksjonelt å "idiotforklare" andres uenighet i forhold til våre egne meninger. Problemet er heller at vi mangler gode arenaer for fellesprosjekter der vi kan legge uenigheten til side for å hjelpe andre eller hverandre og få til noe sammen, og dermed oppleve flere sider hos de menneskene vi ofte er uenige med. Vil det skape gode uenighetsfellesskap?  Jeg tror det. For vi trenger å trene. Olav Brostrup Müller formulerer det slik:

"Sammenhengskraft er i sosiologi og statsvitenskap et begrep som brukes til å beskrive de medmenneskelige ressurser som finnes er i et samfunn. Tanken bak begrepet sammenhengskraft er at individene, ved å inngå i sosiale relasjoner, begynner å føle seg som gjensidig knyttet, og ikke bare som enkeltbrikker i et spill.

Når offentlige myndigheter bruker millioner av kulturkroner på blandakor og brukshundsklubber, er det for å sikre at det oppstår kontaktflater mellom de forskjellige grupperingene i samfunnet."