Vil ikke sove!

Jeg er på besøk hos et lite under jeg har som livstidsprosjekt å bli kjent med. Månedene går fort, og den første dagen i det neste året er hun et halvt år, barnebarnet mitt. Men i kveld vil hun altså ikke sove. Det ville hun ikke i går kveld heller, da hun var overlatt i min varetekt mens foreldrene var på førjulskino. Å ikke ville sove betyr i hennes verden at all kontakt er bra kontakt. Øynene hennes vandrer fra ansikt til ansikt og søker bekreftelse, smil møter smil , og undring møter undring. Å tilbringe alenetid på et soverom gir rett og slett lite mening når verden er stor og uutforsket, og alt det morsomme skjer et annet sted.

Selv kjenner jeg at hvert møte styrker båndene til den vesle, jeg nyter øyeblikkene , også våkestundene, og jeg gleder meg til årene som kommer og alt vi skal oppleve sammen. Jeg er til og med villig til å glemme stillheten som oppsto i huset etter at generasjonen mellom oss flyttet ut. Livets gang heter det visst. "Vil ikke sove!" sier den vesle med det tillitsfulle blikket sitt som lyser opp når mormor kommer inn på soverommet for å synge de få nattasangene hun kan og med den stemmen hun har. "Jeg vil være der ting skjer!" forteller dette blikket, "det er kjedelig å ligge her alene..". "Får ikke sove!" tenker mormor når stillheten har senket seg og den vesle endelig puster jevnt og rolig. Det er så mye å tenke på, og så underlig at et nytt lite menneske baner seg vei rett inn i hjertet mitt, uten en gang å banke på. Den første jul i  et fremmed land, i mormorlandet, blir i år. Jeg tror jeg kommer til å like meg her..