Ville du hatt hele pakka?

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive noe om å unne og å mis-unne, begge er følelser de fleste av oss kjenner på med jevne mellomrom.  Den første opplevelsen av misunnelse jeg husker, var på ungdomsskolen, og den var rettet mot de langbeinte jentene som hadde draget, tok ordet, opponerte i klasserommet og gjerne gjorde det sterkt på håndballbanen i tillegg. Jeg hadde et spesielt horn i siden til en av de tøffeste eksosrypene, for uansett hvor usynlig jeg prøvde å gjøre meg, traff de verbale stikkene hennes hardt og nådeløst, og uten forvarsel. Da hun et par år senere omkom i (ja, nettopp) ei motorsykkelulykke, slet jeg med kvaler lenge etterpå. For hva var det egentlig jeg hadde misunt henne? Ville jeg hatt det livet hun levde? Neppe. Med jevne mellomrom snakker jeg med gründere i små lokalsamfunn. I tillegg til god støtte og hjelp, opplever de også noen som konsekvent ikke handler hos dem, for de "skal ihvertfall ikke hjelpe dem å tjene penger!". Andre opplever at heiagjengen krymper inn eller endrer karakter når de har kommet over kneika og begynner å få lønn for strevet. Dette fenomenet er, slik jeg ser det, både underlig og forståelig. Underlig fordi vi alle er tjent med livskraftige lokalsamfunn med god bredde i både arbeidsplasser og vareutvalg, og derfor burde prise oss lykkelige fordi noen er villig til å ta risiko og legge ned et stort stykke arbeid for å gi oss nettopp dette. De fleste jeg kjenner som starter egen virksomhet, legger ned  mange flere arbeidstimer hver uke enn om de hadde hatt et vanlig ansettelsesforhold, og altfor mange tar også med seg tankene om ansvar, forpliktelser og veivalg til sengs når kvelden kommer, noe som igjen kan gå ut over kvaliteten på både søvn og samliv. Samtidig forstår jeg minsunnelsen også, men  ikke i form av å mis-unne eller ikke å unne andre det de har fått til.  Det jeg forstår, er at andres mestring kan virke som en trigger i forhold til det vi selv ikke har fått til, eller drømmer vi bærer på men ikke har realisert. Vi skulle så gjerne vært der selv, og og den drømmen kan igjen  få oss til å markere avstand, slik at vi slipper ta stilling til vår egen utilstrekkelighet. "Høyt henger de og sure er de" sa reven om rognebærene da han forsto at han ikke fikk tak på dem. Jeg har forlengst innsett at jeg aldri blir langbeint, og heller ingen god håndballspiller. Men jeg har lært meg noen teknikker for å leve med de mulighetene og begrensningene jeg har, og ikke minst for å tåle at andre får til ting jeg bare kan drømme om. Den viktigste teknikken ligger i overskriften til dette innlegget, nemlig å stille meg selv spørsmålet: "Ville du hatt hele pakka? Hadde du vært villig til å ta samme risiko? Ville du tatt med baksiden av medaljen på kjøpet?" De fleste av oss viser nemlig fram framsiden av medaljen, og påkaller med den både ros og misunnelse. Alt grumset vi må håndtere samtidig, derimot, ligger godt gjemt og krever i stedet oppmerksomheten vår de kveldene vi er alene og ikke får sove. Den andre teknikken tilhører fighteren, og lyder omtrent slik: "Hmm.., hvis hun/han har klart dette, skal jammen jeg kunne få det til også. Her er det bare å brette opp ermene og komme i gang!" Hvordan håndterer du din egen misunnelse? Og her kommer: Jolene med Dolly Parton..