What happens if we invest in developing people, and they leave us?

Goddemt lørdag etter to dager med intravenøst inntak av ny kunnskap, spennende vinkler, viktig inspirasjon og gode samtaler på næringslivskonferansen Vilje & Vekst. Og selvfølgelig materiale til mye godt bloggstoff. Midt opp i alt dette var det én setning som satte seg fast i hodet mitt og ble der, fritt plukket fraforedraget til Christl Kvam, regiondirektør i NHO Hedmark og Oppland : "What happens if we invest in developing people, and they leave us?" Egentlig er ikke det riktig heller, det var svaret, eller motspørsmålet, som gjorde inntrykk, og ikke bare på meg etter lattersalvene i salen å dømme: "What happens if we don't, and they stay?" "Du er jo bare vikar, du trenger ikke være med på dette.." Noen som har hørt, eller tenkt, eller sagt denne kommentaren? På kort sikt er det lite lønnsomt å investere i noen som er på tur videre, de rekker jo bare så vidt å ta den nye kunnskapen i bruk. Det vi ikke tenker på, er at denne personen i løpet av den perioden vi vandrer langs samme vei, gjør seg erfaringer om oss, hva vi står for, hvem vi er, om det kan være aktuelt å slå følge et stykke til, og hva han eller hun kommer til å si og tenke om oss videre framover. I løpet av denne tida har vi skaffet oss en ambassadør eller en møkkaspreder, enten i eller utenfor vår egen organisasjon. Alle mennesker har et grunnleggende behov for å bli sett, verdsatt og utfordret. De som gir oss akkurat dette, har vi en tendens til å framsnakke også i andre sammenhenger. Kanskje er vi på tur ut for å skaffe oss mer læring og ny kompetanse, men den første lederen vår glemmer vi aldri. Tidlige erfaringer i voksenlivet påvirker i stor grad framtidige yrkes- og bostedsvalg. Ikke alle reiser ut, noen velger å bli. Det kan være mange grunner til dette, sterke bånd til hjemplassen, manglende mot og tro på seg selv, et attraktivt tilbud som plutselig dukker opp, eller andre rammevilkår som påvirker valget. Stabiliteten som ligger i ønsket om å bli, er en kjemperessurs, forutsatt at disse menneskene også utfordres og får mulighet til å ta i bruk sitt eget potensial. At dette igjen kan resultere i et økt mot til å utforske verden utenfor likevel, er slik jeg ser det, udelt positivt. Kanskje er opplevelsen av at noen trodde på, utfordret og oppmuntret dem, akkurat det som gjør at de etter ei stund velger å kommer tilbake også, med mer å bidra med enn da de dro. Men temaet er større, det handler faktisk om vårt eget møte med andre mennesker i alle sammenhenger i livet. Tør vi investere i de menneskene vi møter? Bygge tillit og fortrolighet? Bli glad i? Støtte oss på? Planlegge sammen med? Stille opp for?  Støtte den andre i sin utvikling? Unne hverandre vekst? Tenk om det ikke varer?  Tenk om han eller hun vokser fra meg? Tenk om jeg ikke blir interessant eller viktig lengre? Å investere i personlig utvikling , og unne andre mennesker det samme, er både krevende og sårbart, men også eneste reelle kilde til vekst. Det er ikke alt som varer, men hvert møte tilfører oss noe, En ny innsikt, en ny opplevelse, eller en uvant følelse. At vi noen ganger må takke for følget etter ei stund, forringer ikke verdien av reisen. Og hva skjer hvis vi slutter å utfordre og investere i oss selv og i hverandre? Hvis vi legger lokk på vår egen utvikling og på menneskene rundt oss fordi det er tryggest og mest oversiktlig? Et slikt valg får også konsekvenser vi blir nødt til å leve med. Jeg tror ikke det er et bedre alternativ.