When God closes a door, he always opens a window

Dette var abbedissens kloke ord til den livsglade novisen Maria i Sound of Music etter at hun hadde fortalt Maria at hun var dårlig egnet for klosterliv. Selv i mitt verdslige hjerte har ordene gjenklang, på samme måte som kortversjonen av Frans av Assissis bønn har det:

Gud, gi meg sinnsro til å akseptere det jeg ikke kan forandre, mot til å forandre det jeg kan, og forstand til å se forskjellen.

Førjulstid bringer tankene tilbake til tidligere juler, og i dag stopper jeg ved 1999, ei på mange måter dramatisk jul, og et vendepunkt i livet mitt. Fordi jeg hadde det tøft denne jula, ga jeg avkall på den planlagte nyttårsturen til gode venner på Røros. Først lenge etterpå forsto jeg at nettopp den tilstanden og det valget reddet meg og ungene fra å være blant togpassasjerene under Åsta-ulykken  på tur hjem igjen. Det tok også litt tid før jeg virkelig skjønte hvilket privilegium det er å ha et nettverk som slår ring rundt deg når du har det vanskelig. I etterkant kan jeg si at det var den jula jeg både lærte å ta i bruk ressursene mine og å takke for det jeg har fått. Selv når ord som vanskelig, umulig, trist og urettferdig krever stor plass i hodet, må vi aldri slutte å stille spørsmål: Hvilke muligheter ligger i denne situasjonen? Hva har jeg påvirkningskraft på? Hva har jeg å takke for? Er det noe jeg kan gjøre annerledes? Hvilke ressurser har jeg i meg og rundt meg? Hvor vil jeg nå? Noen ganger trenger vi hjelp på den veien. I dag traff jeg igjen ei jeg kjenner, og midt i samtalen sa hun til  meg: "Jeg øver på å bli sjef i mitt eget liv." Jeg forestiller meg at både Frans og abbedissen smiler lurt til henne der ute et sted,