You ain't no bloody island!

Har du sett Gutter er gutter (About a boy), etter Nick Hornbys roman med samme navn? Den mannlige hovedpersonen (Hugh Grant) proklamerer sin uavhengighet til omverdenen slik: "I'm an island, I'm bloody Ibiza!" Men er det slik egentlig? Er vi en øy? Kan vi tillate oss å være det? Jeg tror ikke det.  Det aller meste av det vi er, er vi i relasjon til noe eller noen, og det aller meste av det vi får til eller ikke får til, forutsetter en eller annen form for samspill med andre mennesker. Vi er ikke bedre enn det omstendighetene gir rom for. Vi kan tøye, utfordre og sprenge rammer, men likevel påvirkes vi av omstendighetene i positiv eller negativ retning. For ei stund siden spurte jeg en foredragsholder hva som var gode rammevilkår å undervise i. Han svarte noe slikt som at det kunne han ikke tenke på, for da ville han noen ganger komme i situasjoner der han fokuserte på dårlige rammevilkår, og dermed ville han prestere dårligere. Det jeg likevel er sikker på, er at det finnes omstendigheter der vi fungerer bedre enn andre. Ta for eksempel det å skrive. Noen forfattere henter inspirasjon ved å låse seg inne på et rom uten forstyrrelser, andre skriver best på en fortauskafé med mennesker som haster forbi og trafikkstøy som bakgrunnsmusikk. De velger omstendigheter som henter fram det beste i dem og stimulerer skrivegleden. Vi er ikke alltid like flinke til å sette ord på hvilke omstendigheter som utløser talentene våre. Kanskje er vi ikke bevisst, kanskje har vi lært gjennom oppveksten at dette er urimelige krav å stille til en arbeidsgiver, et team eller en partner. Vi tilpasser oss og legger samtidig lokk på ressurser som ligger latent i hver enkelt av oss. Slik jeg ser det, er riktige omstendigheter for mennesker  litt som gjødsel og lys for planter. Optimale forhold kan gi de utroligste resultater.  Selv ikke erfarne, voksne, selvstendige mennesker er ei øy, vi påvirkes av omgivelsene, omstendighetene og menneskene rundt oss.  Men det vi selv kan påvirke, er hvordan vi håndterer de omstendighetene vi er  en del av. Vi kommer ikke langt med å skylde på eksterne forhold, men vi kan forholde oss aktivt til dem, på den måten som er mest konstruktivt for det vi ønsker å få til. Og noen ganger, kanskje oftere enn vi tror,  kan vi også velge omstendighetene våre selv.