Å bygge et samfunn

Jeg kjører bil fra Sunndalsøra mot Molde, mens svigermor forteller små historier fra passasjersetet om hvordan det var for en familie på seks å flytte til Øra på syttitallet, en tid da aluminiumsindustrien og Norsk Hydro var i sterk vekst. Stadig nye familier kom til, og det var unger overalt. Optimismen rådet, og framtida hadde mye å by på.

På tur inn i Øksendalstunnelen, en seks kilometer lang rett strekning mot nordvest fra Sunndalsøra til Øksendalen, kommer hun på hvordan et helt samfunn, både store og små, og noen med barnevogn, innviet den nye tunnelen høsten 2000 ved å gå i følge de seks kilometrene med tunnel, og tilbake igjen. Hun sitter stille og tenker litt, før hun sier:

Jeg tror slike ting gjør noe med samholdet.

Fra syttitallet til 2025

Nå er det min tur til å tenke, Vi lever i ei tid der både store og små samfunn er under press. Arbeidsplasser legges ned, og de som går godt, har utfordringer knyttet til rekruttering. Alderssammensetningen mange steder i distrikts-Norge er en varslet katastrofe, mens de største byene vokser, og strever med å skaffe boliger til alle.

Alt dette skjer parallelt med at den kollektive innsatsen vurderes som mindre viktig enn før, og verdien av individuelle utviklingsmuligheter løftes tilsvarende opp. Vi har alle et potensial til å bli en enda bedre, mer kompetent, sunnere, sprekere og mer målrettet versjon av oss selv, og vi utfordres daglig til å gjøre noe med det. Mulighetene har aldri vært større, og framtida har mye å by på.

Hvor er vi på vei?

Samtidig, inni meg kjenner jeg på en økende bekymring. Signalene fra verden rundt oss varsler nye og andre katastrofer enn de få vi har erfart gjennom et helt liv der pilene stort sett har pekt oppover.

For første gang i vår korte historie opplever vi en reell risiko for dårlige tider utløst av andres ondskap, grådighet og dårlige valg.

Den dagen noe av det vi er redde for, faktisk skjer, er vi dårligere stilt en foreldrene våre var på syttitallet. Det vi har trent aller minst på, er å legge individuelle behov til side for å jobbe med det samholdet som må til for å hjelpe hverandre (og dermed oss selv) gjennom de krisene som kommer.

Den høstdagen på Sunndalsøra i 2000 handlet det blant annet om sikkerheten til alle de som før tunellen hadde kjørt smale, svingete veger for å komme seg på jobb.

Jeg tror ikke vi trenger å sprenge en ny seks kilometer lang tunell for å ha en grunn for å møtes og å gå flokk, men vi må fortsette å samles rundt det som betyr noe, enten det er matsikkerhet, inkludering, klimatiltak eller helseberedskap.

Jeg tror, som svigermor, at det er slike ting som gjør noe med samholdet. Det jeg er helt sikker på, er at vi kommer til å trenge det samholdet før vi vet ordet av det.