Å føle seg ønsket..

Jeg har tilbrakt kvelden helt oppslukt i den store oppgaven å bli kjent med et ønsket barn. Allerede 5 dager gammel påvirkes hun garantert av den roen og varmen som omslutter henne fra alle kanter, fra foreldre, slektninger, naboer og venner. Når stillheten nå senker seg i huset, sitter jeg våken igjen og tenker: Måtte alle barn vokse opp med den tryggheten det gir å føle seg ønsket der de er, og måtte denne tryggheten bli med dem inn i voksenlivet.  En kveld tidligere denne uka hadde jeg gjensyn med filmklassikeren Pretty woman.  Mange husker sikkert historien om milliardæren og den prostituerte som forelsket seg i hverandre, og hvordan hun ble avvist av butikkbetjeningen da han sendte henne ut for å kjøpe nye klær til en forretningsmiddag. Hun var ikke ønsket. De aller fleste av oss har vel opplevd begge disse sidene av livet, å være elsket og ønsket på den ene siden, og på den andre siden å kjenne følelsen av kulde og avvisning fra mennesker som betyr noe for oss. Hva gjør disse opplevelsene med oss? Jeg tror det er få forunt å gå gjennom livet uten skrammer og sår, og jeg tror også det ligger mye læring i dette. Samtidig tror jeg, at for å dra nytte av denne læringa, trenger vi en positiv ballast med oss på veien, en ballast som skapes gjennom å bli sett og verdsatt, og vissheten om at vi uansett har noen å være glad i, og noen som er glad i oss. Når disse rammene er på plass, kan det være nyttig med ei verktøykasse i tillegg. Verktøyene handler blant annet om hvordan vi snakker med oss selv i situasjoner vi føler oss avvist, for eksempel: "Hva har jeg bruk for i den tilbakemeldingen som jeg kan lære av, eller handler dette mest om den som gir tilbakemeldingen?" eller:  "Ja, jeg ser at jeg handlet uklokt og har noe å lære, men at jeg GJØR feil, betyr ikke at jeg ER feil" .  Et annet verktøy i kassa kan være sortering: "Hva er mitt og hva er ditt av det som foregår nå? " "Hvilke gamle opplevelser trigger meg når jeg føler meg avvist, og hva handler om her og nå?" Det viktigste stedet å starte, er å øve på å tåle oss selv, med alle våre styrker og svakheter. På den måten lærer vi å sette sjøbein, og å beholde balansen i dårlig vær. For det er faktisk slik, at ingen kan få oss til å føle oss mindreverdig, hvis vi ikke gir dem tillatelse til det. Men lett er det ikke.. Jeg har skrevet mer om dette i "Det er ikke deg jeg avviser, men tidspunktet".