Å leve med en guru

Jeg har tatt ei pause fra Lakunen av Barbara Kingsolver for å skrive ned noen betraktninger inspirert nettopp av denne boka. Handlingen foregår i Mexico. Hovedpersonen Harrison Sheperd er kokk, sekretær og altmuligmann først for Frida Kahlo og Diego Rivera, og i en periode også for Lev Trotskij i eksil, alle sterke personligheter og kunstnere på sitt vis, samtidig som han selv bærer på drømmen om å bli forfatter. (Anbefalt lesning!) Temaet er kjent fra både litteratur og film, historier om mennesker som lever ved siden av, legger til rette for, og stiller seg bak kulturelle, forretningsmessige og politiske størrelser gjennom tidene. Historien kan vinkles humoristisk, som i The Devil wears Prada,  eller sterkt og hjerteskjærende som i Surviving Picasso (Picassos kvinner) fra 1996. Det jeg lurer på, er: Hva driver en person til å velge et liv i kulissene av et annet liv, der hverdagen handler om å legge egne behov til side, yte full oppmerksomhet, stå til disposisjon døgnet rundt, og tåle de underligste krumspring og humørsvingninger? Og hva kjennetegner en slik person? Jeg vil starte med guru-begrepet,  som  i vår vestlige kultur ofte benyttes for å beskrive en person med opphøyd status, og dyrket av sine disipler. Guru-statusen oppstår gjerne på grunn av spesiell kunnskap eller tidligere prestasjoner. Med en slik guru/disippel-forståelse vil det i prinsippet være en ære å få betjene sin guru, og eget behov for selvrealisering vil være underordnet.  Men så lett er det jo ikke,  et eksempel på det ser vi i medias diskusjoner om hvilken sykkelrytter som skal heies fram til seier, og hvem som skal legge sine behov til side og fungere som drahjelp.. Ordet guru kommer fra hindi, og brukes i dagens India synonymt med lærer eller læremester. På den tidligere nevnte India-reisen (blogg 28 september) traff vi ei lita jente på bussen mellom Delhi og Jaipur. Hun ville være vår hindi-guru på reisen, krabbet opp i  fanget til datteren min og skrev med fingeren på et doggete bussvindu stadig nye ord vi skulle lære på hindi. Læremesterperspektivet gir andre muligheten for guruens trofaste følgesvenn.  Guruen sitter på kunnskap og unike  ferdigheter, og  har gjerne også et stort nettverk av fargerike personligheter i omgangskretsen. Samtaler, innsikt,  betroelser og utfordringer kan sammen utgjøre en fantastisk læringsarena. Kjærlighet og tiltrekning kan også være ei forklaring, kan hende har denne personen så stor påvirkning på deg at du rett og slett ikke klarer å la være, du har kommet innenfor gravitasjonsfeltet for å bli der, med all glede og smerte det fører med seg.  Harrison Sheperd beskriver Frida Kahlo slik: "Hun er en utrolig bløffmaker, en gnistrende, skrekkinnjagende venn. Hun aner det ukjente. Det kommer aldri til å finnes noen andre som Frida." Hovedpersonen er selv en observatør, og  skriver systematisk ned alt han opplever, nettopp med tanke på en framtidig roman. Men at dette livet koster, setter han ord på under ei utflukt med arbeidsgiveren sin:

"Gode Gud, Frida, du behandler meg som et barn. Jeg forstår, jeg er ikke en like betydningsfull person som deg, eller Van for den saks skyld.  Men som ansatt hos deg og Diego hender det at jeg ikke en gang føler meg som et menneske. Jeg er en mus som kryper rundt skoene til gigantiske mennesker og prøver å unngå å bli tråkket på."

Uansett, jeg vil slå et slag for alle disse menneskene som bruker livet sitt på å hjelpe andre opp og fram, legge til rette, rette opp skader og dekke over fadeser. De får neppe noen statue, men helter er de like fullt. Nå skal jeg fortsette der jeg slapp i boka, og følge Harrison Sheperds liv og skjebne helt fram til side 572. Måtte han få realisert sine egne drømmer...