Om å skrive seg bort, og hjem igjen

Pokastrinering... Proskatinering... Postrakinering... Prokastrering... Prokrastinering... Hvordan staver vi dette forhatte ordet som hver gang det nevnes, skaper kaldsvette, ubehag, dårlig samvittighet og en uggen følelse av at dette burde vi ha kommet i gang med for leeenge siden??

Personlig må jeg slå opp stavemåten hver eneste gang, og allerede ved å begynne letingen, har jeg skapt meg en god grunn til å utsette skrivingen jeg skulle begynt på, enda litt til..

Dette sier Store norske leksikon:

Prokrastinering er å utsette noe man har planlagt å gjøre, selv om man vet at utsettelsen er til ulempe.

Jeg SKAL skrive, jeg skal SKRIVE!

Midt i brytningstida mellom sommer og høst, ferie og arbeid har jeg klart å klemme inn ei skrive-uke i optimale omgivelser. Jeg har fått disponere et hyggelig krypinn på Hvaler, og verten har stilt ett krav: Hver dag starter med et morgenbad!

Å bade i sjøen i august er en garantert frisk opplevelse, og en skikkelig energiboost for ei som ellers ville foretrukket ei hel kanne kaffe og en litt langsom start på dagen. Etter morgenbadet og et par kopper svart kaffe ligger vel alt til rette for å hamre løs på tastaturet?

Tja... Akkurat som en ung hund på et nytt sted vil jeg først utforske omgivelsene litt, og snuse meg fram til nye opplevelser. Kanskje ta noen bilder? Dessuten må jeg på butikken og handle inn mat, og dit kommer jeg ikke uten ferge. Når var fergetidene igjen?

Vel framme i Skjærhalden finner jeg litt av hvert å kikke på, og nå nærmer det seg lunsjtid. Jeg kommer plutselig på ei usedvanlig god fiskesuppe jeg smakte sist jeg var her, og finner restauranten. Puh... Den samme suppa står fortsatt på menyen, og jeg begynner allerede å glede meg skikkelig.

På vei tilbake til skrivestua mi bærer jeg glad og fornøyd to tunge poser opp fra ferjekaia. Mat og drikke ryddes inn, og jeg skal bare slappe litt av før skrivinga begynner. Da ringer telefonen. Jeg hører en kjent og kjær stemme i andre enden, og nå er det veldig lenge siden vi snakket sammen sist...

Tida går. Jeg begynner så smått å kjenne på at jeg snart blir sulten igjen, og vet at det ligger noe godt og venter på meg i kjøleskapet.

Det spiller ingen rolle hva du skriver, bare du skriver.

Ok, det blir kanskje ikke bokprosjekt på meg denne første dagen, men skrive skal jeg.

Erfarne skribenter er tydelige på at all skriving er bra, og et sted i underbevisstheten vet jeg at også i dag har jeg kommet ett skritt nærmere målet. Tanker og setninger ligger til modning, Jeg vrir og vender på ulike vinkler, og grubler på alternative strukturelle grep for å sikre

helhetsopplevelsen til framtidige lesere.

Jeg er i prosess og jeg har trua, og det har jeg selv om jeg springer i sik-sak på vei mot målet, og snuser på alt fra blomster til søppel og bærbusker på begge sider av vegen.

Og fortsatt har jeg ei hel, lang og innholdsrik skrive-uke foran meg! I morgen får jeg besøk :-).