Alle trenger et gjemmested - og ladetid

Rett nedenfor huset jeg vokste opp i, sto det to syrinbusker. De var plantet med en meters mellomrom, men over år hadde de øverste greinene viklet seg inn i hverandre slik at de dannet taket på en liten hule full av blomster og med fuktig, mørk jord på bakken.

Denne hulen var mitt gjemmested. Hit tok jeg med et lite teppe og ei skrivebok eller ei bok å lese i. På varme sommerdager var lufta sval her, og jeg kunne sitte helt stille og ta inn eimen av våt jord og lilla syriner mens jeg forsvant inn i bøkenes verden, eller tenkte ut den neste historien jeg skulle skrive ned.

Eller kanskje var syrinene hvite? Jeg husker faktisk ikke. Men det som fortsatt står klart for meg, er hvordan jeg i disse stundene opplevde en tilstand av indre ro.

Det stille barnet

Jeg var et stille, forsiktig barn som trivdes godt i eget selskap.

Akkurat det kan være vanskelig å se for seg for de som har blitt kjent med meg i voksen alder. De vet at menneskemøter og øyekontakt er en sentral del av arbeidshverdagen min, og at jeg liker det. I tillegg opplever de meg som ganske uredd.

Jeg lover, den stille, forsiktige jenta er fortsatt med. Noen ganger leter hun fortvilt etter en ny hule skapt av villstyrige syringreiner, sval sommerbris og et skyggefullt sted det går an å skrive seg bort i.

Nå handler dette om balanse, og om å kunne sortere dagens mange inntrykk, uten avbrudd.

Fra hodetanker til skrivebok

Noe av det fineste jeg vet, er å snakke med barn tidlig på morgenen eller når det nærmer seg sengetid. Da er de ofte på sitt mest tankefulle, og små gullkorn triller lett ut av munnen. Slik var det med femåringen som gledet seg til å begynne på skolen og lære å skrive (lesingen var hun allerede godt i gang med):

"Jeg har så mange hodetanker. Når jeg lærer meg å skrive, ønsker jeg meg ei skrivebok slik at jeg kan skrive alle tankene ut av hodet og inn i den."

Det var ikke vanskelig å kjenne seg igjen.

Refleksjon er restitusjon

Å jobbe med folk og deres historier handler om å lytte og å ta inn budskap på flere nivå, uten å dømme, samtidig som vi skal utfordre, oppmuntre og inspirere mennesker til å bryte ut av gamle mønstre og hente mot til å ta valg som gjør en faktisk forskjell.

Noen av disse samtalene berører oss selv og våre egne historier mer enn andre, og de kan aktivere triggerpunkt vi trodde vi hadde lagt bak oss for lengst. Over tid bygger det seg opp en haug av inntrykk som trenger prosessering, i hvert fall hvis vi vil hindre at hodet skifter karakter fra kontrollpanel og koordinator, til trykkoker.

Dette er grunnen til at vi alle trenger et stillerom i blant, i mangel av en hule skapt av syriner eller en stubbe midt i tyttebærlyngen. Det er her vi skal ligge på lading og få tid til å reflektere over spørsmål som:

• Hva har jeg opplevd i dag, og hvordan berører det meg?

• Hva handlet historien egentlig om?

• Hvilke elementer er det midt ansvar å ta tak i?

• Kunne jeg gjort noe annerledes?

• Hva har jeg lært av dette?

• Hva kan jeg bruke denne lærdommen til?

• Hvis jeg ønsker å gjøre endringer for framtida, når og hvor begynner jeg?

For noen er det til god hjelp å skrive ned tankene sine, Jeg har det slik.

Jo mer kompleks situasjonen jeg står i, oppleves, jo viktigere blir det å kunne trekke meg tilbake til hulen min i blant. Her kan jeg prosessere det jeg har opplevd, og for meg er skriving egenomsorg.

I dag ble det to illustrasjoner. Bildet under minner meg om lysthuset i hagen vår da jeg var liten, et annet av mine favorittgjemmesteder når jeg hadde viktige ting å tenke på.

Hvor har du ditt beste gjemmested?