Det hadde vært fint om du bidro litt også, da..

Har du noen gang kjent på følelsen av utilstrekkelighet basert på andres forventninger som ikke innfris, samtidig som motparten "gnir det inn" ved å benytte et språk med tydelige passiv-aggressive undertoner av typen:

Det hadde vært fint om du bidro litt også, da... ?

Det kan være mange bakenforliggende grunner til at noen ender opp med å dra passiv-aggressiv-kortet. De fleste av oss havner der også i blant, samtidig som vi får lyst til å bite av oss tunga rett etter at ordene har trillet ut av munnen. For innerst inne vet vi at dette språket verken fremmer samhold eller tillit.

For ikke lenge siden snakket jeg med en som hadde tatt et viktig veivalg i livet. Veivalget var godt fundert ut fra egne behov, kompetanse og mulighetsrom, men det passet ikke så godt inn i det framtidsbildet andre familiemedlemmer hadde sett for seg. Kanskje ikke så rart, for denne personens veivalg førte til at servicenivået i heimen sank, og de andre ble nødt til å ta mer ansvar i hverdagen.

Jeg/du-sortering

Uansett hvordan vi snur og vender på det, som voksne har vi en plikt til å ta ansvar for eget liv. Vi har også et ansvar for å oppføre oss slik at vi ikke skader andre, og vi har et samfunnsansvar.

Men for å levere på alt dette så er vi aller først avhengige av å ta vare på vår egen fysiske og psykiske helse, og i det ligger evnen og viljen til å sette de rammene som trengs for å holde hodet over vannet. Hvis vi bare leverer på andres behov og glemmer å ta vare på oss selv, vil det få helsemessige konsekvenser på sikt.

Dette enkle regnestykket gjelder, deg, meg og de aller fleste rundt oss. Med det som utgangspunkt svarte jeg vedkommende:

Så vidt jeg kan se, har du ikke begått noen overgrep her. Du har tatt valg du har godt av, men som ikke nødvendigvis passer inn i hva andre, voksne mennesker i livet ditt hadde sett for seg.

Passiv-aggressive kommentarer bunner ofte i avsenders usikkerhet, opplevelsen av å bli alene med en stor oppgave, eller angsten for å bli forlatt. Men det kan også handle om et behov for kontroll, der dette språket benyttes som hersketeknikk for å beholde regien og begrense andre mennesker aksjonsradius.

Vi kan begynne med oss selv:

Når er det vi ikke leverer på andres forventninger?

1. Når forventningene ikke er kommunisert tydelig, og vi ikke har fanget opp hva som er forventet av oss.

2. Når vi ikke leser rommet fordi hodet er fullt av andre ting, eller vi trenger tydelige instrukser og oppgaver for å komme i gang.

3. Når vi er for slitne eller syke, eller er overbelastet på en måte som ikke nødvendigvis synes utenpå.

4. Når vi ikke har gitt fra oss regien på eget liv og prioriteringer til den som prøver å sette oss under administrasjon.

5. Når vi rett og slett ikke har fått med oss alvorlighetsgraden i det den andre står i.

Sorteringsjobben

En nyttig øvelse kan være å kartlegge hvilke av disse 5 alternativene vi står overfor, siden de vil kreve ulike ting av oss for å løse opp i situasjonen og unngå ytterligere friksjon:

1. Vær åpen på at du ikke har fanget opp denne forventningen, og at du trenger å forstå hva som trengs for å kunne bidra på en god måte.

2. Vær åpen på egne underliggende utfordringer, og fortell hva du trenger av struktur og instruksjoner for å kunne bidra på en god måte.

3. Vær åpen på at dette har du ikke helse til akkurat nå, og at du må ta vare på deg selv for å komme sterkere tilbake.

4. Vær tydelig på at du selv er ansvarlig for egne prioriteringer, basert på en helthetlig vurdering på hvor det er viktig å bruke de ressursene du har til rådighet. Anerkjenn behovet, men at det ikke nødvendigvis er du som skal dekke det.

5. Legg deg flat, og beklag at du ikke har forstått hvor alvorlig situasjonen er for vedkommende. Legg arbeid i å forstå hva som trengs, hva du kan bidra med, og bistå i kartleggingen av andre tilgjengelige ressurser.

   
   

Ordene som kommer ut av munnen vår

Vi er selv ansvarlige for de ordene vi slipper forbi frontallappen i hjernen (den som regulerer forholdet mellom hva vi føler og hva vi sier) og ut av munnen. Uansett hvor utrygge, ensomme eller forlatte vi føler oss, har vi et valg på hvordan vi melder behov.. Det er stor forskjell på:

Jeg er redd, og jeg vet ikke om jeg klarer å stå i dette alene.

og

Det hadde vært fint om du bidro litt også, da...

Jeg er ikke i tvil på hvor jeg selv først ville strukket ut en hjelpende hånd. Og hvis du i tillegg er konkret på hva du trenger, blir det enda enklere i bidra.