Mitt mål, eller ditt?

Jeg har vært på fjelltur. Opp på et fjell, over toppen og ned igjen en lørdag formiddag.  I mitt eget tempo. Normalt pleier jeg å gå i en flokk på to eller flere mennesker, og i 90% av tilfellene er jeg den som går saktest. Riktignok har jeg omtrent like ofte de korteste beina, og gjerne også den dårligste kondisen, men det handler om mer.

Mye dreier seg om samtaler i mitt eget hode, der jeg aktivt tar sisteplassen og rasjonerer på kreftene, en slags sikring i tilfelle tempoet øker og jeg får problemer med å henge med.

Dette er en strategi jeg har finslipt fra barndommen av, jeg vokste opp med store og utålmodige søsken. Parallelt med dette snakker jeg meg selv ned, og tenker at de andre sikkert ville hatt det bedre og gått fortere hvis jeg ikke var med. (Totalt unyttig strategi)

Friheten til å velge sitt eget tempo

Men denne spesielle lørdagen oppdaget jeg noe interessant. Jeg gikk alene, og jeg gikk fortere enn jeg pleier! Resten av gjengen hadde tatt turen inn kvelden før, noe jeg ikke hadde mulighet til, så denne dagen var min alene. Og det var da jeg oppdaget det:

Marsjtakten økte, jeg tok færre pauser og tenkte gladere tanker. Turen til topps var rett og slett lystbetont.  Rart? Eller ikke.. Alt foregikk på mine egne premisser, med tilhørende mestringsmuligheter.

Motivasjon gjennom følt eierskap

Jeg tror nemlig at motivasjon handler om eierskap. Eierskap til prosjektet eller målet. Hvor skal vi? Hvordan skal vi legge opp turen? I dette tilfellet var målet felles, men veien dit ble lagt opp individuelt ut fra den enkeltes behov og forutsetninger, og med godt hell.

Helga ble fin den. For oss alle fire.

Som gode hjelpere kan vi fort falle i den fellen at vi setter mål for andre mennesker. Mål vi ser de ville ha godt av, og som vi selv mener er både kloke og realistiske.

En bekjent kommenterte en gang at kveldsturer var vel og bra, men at jeg burde tenke mer på intervalltrening. Helt åpenbart gode intensjoner, men likevel, den gode effekten oppstår først når jeg selv er den som setter mål for egen utvikling, både på det fysiske og det mentale planet.

I tillegg må målet oppleves viktig nok for de prioriteringene som skal til, og for viljen til å gjennomføre dem.

Hvem sitt mål er det vi snakker om?

Midt i denne logikken finnes også forklaringen på hvorfor jeg sjelden coacher ungdom. Bestillingen kommer gjerne fra foreldre som mener mye om hva tenåringen deres har behov for. Men de har ikke tatt avsjekken.

Ungdommen selv har gjerne helt andre mål og ønsker, og har ikke noe eierskap til å innfri foreldrenes bestilling.

Det er ikke lenge siden jeg sto i en kaffebar med en lånt tiåring som var mer enn klar for en stor kopp rykende varm kakao. "Men har ikke mamma og du et prosjekt nå om å unngå melk en periode?" Det var en sterk vilje i blikket hun sendte meg tilbake: "Det prosjektet er ikke mitt!"

Neste gang du strever med å nå et mål, og lurer på hvorfor du stadig velger omveier i stedet for å gå rett på, still deg selv disse spørsmålene:

Eier jeg dette målet? Er det mitt? Eller prøver jeg (halvhjertet) å nå et mål andre har satt for meg?

Hvis svarer er ja på det siste spørsmålet, er det på tide å finne ut om du egentlig er uenig i hele målsetningen? Eller kanskje du synes det er et bra mål, men trenger  å justere det litt,  for slik å finne fram til det nødvendige eierskapet for egen del.

Du eier svaret. Selv skal jeg fortsette å gå, også på topptur, men i større grad på egne premisser. Det er ikke store grepene som skal til.