Følelsene dine er ekte, men de snakker ikke alltid sant.

Har du noen gang gått inn i et rom der de som allerede er i rommet, er dypt engasjert i ei samtale? Du prøver forsiktig å ta kontakt, men de fortsetter med det de var opptatt av før du dukket opp, og ser knapt i din retning. Du blir stående, litt usikker, mens følelsen av å være oversett, uviktig og utestengt på en gang, trenger seg på. Kanskje er det like greit at du lister deg ut samme vei som du kom inn? For dem vil det ikke gjøre noen forskjell uansett, de bryr seg ikke. Eller?

Minglingens forbannelse

Jeg har vært der, og har i perioder hatt et anstrengt forhold til mingling, rett og slett fordi jeg ikke vil utsette meg for dette spekteret av følelser som setter seg selv i beredskap, sånn for sikkerhets skyld.

I flere av disse tilfellene har jeg tolket situasjonen feil i første runde. De engasjerte menneskene viser seg å være nettopp det, og litt senere på kvelden har jeg fått stor glede av det samme engasjementet. Plutselig har vi stått så ivrig oppslukt over noe vi brenner for, at vi har oversett en annen forsiktig sjel som banker stille på døra til vårt lille univers. Vi overser ikke med vilje, men fordi samtalen flyter lett, og det er så mye vi skulle ha sagt til hverandre akkurat nå.

Jeg føler, derfor er jeg

Hjernen vår har et velutviklet system for å varsle både akutt fare, og det som kan utgjøre en potensiell risiko i framtida. Den er på jakt etter signaler på opplevd utenforskap, urettferdighet og uforutsigbarhet, men også ting som holder oss tilbake eller stenger oss inne, og alt som ligner på tidligere dårlige opplevelser. Når hjernen fanger opp noe av dette, går den i full beredskap, og det som er av varsellamper, blinker både rødt og hissig.

Problemet er bare at selv om det ligner noe vi har opplevd før, står vi nå i en helt ny situasjon der ressursene er fordelt annerledes, og selv kan vi ha en helt annen tyngde enn sist vi opplevde noe tilsvarende. Dette har ikke alltid beredskapssenteret i hjernen fått med seg,

Kvinnen med det røde håret

For mange år siden fikk jeg en vond livserfaring der en kvinne med langt, rødt hår spilte en sentral, og for meg ubehagelig rolle.

Med god hjelp av kloke venner og dyktige fagfolk kom jeg meg videre til et mye bedre sted i livet, og det var først etter noen år det gikk opp for meg at hjernen min hang igjen på ett punkt, Den fortsatte å slå på alarmen når jeg møtte nye kvinner med rødt, langt hår, og den varslet farer som verken var reelle eller sannsynlige.

Følelsene var ekte nok, men de fortalte ikke sannheten om situasjonen jeg sto i.

Faktasjekk som arbeidsverktøy

Det jeg lærte av den erfaringen, var hvor viktig det er å stoppe opp i de tilfellene der følelsene prøver å kuppe kontrollpanelet i hjernen, og helt ukritisk trykker i vei på gamle og nye knapper i systemet.

Når det skjer, er det nesten alltid noe som har trigget følelsene i forkant.

Samtidig er det er på tide med en aldri så liten faktasjekk:

1. Hva var det som utløste denne reaksjonen nå?

   
   

2. Er det nåsituasjonen du reagerer på, eller er det gamle minner som dukker opp igjen og lager støy?

   
   

3. Hva har faktisk skjedd så langt (observasjon/fakta), og hva foregår i hodet ditt (tolkning og følelser)?

   
   

4. Hva er det du ikke ser?

   
   

5. Hva er annerledes denne gangen?

   
   

6. Hva trenger du å finne ut av? Og hva trenger du av ressurser for å komme deg videre?

At jeg føler meg avvist, betyr ikke det samme som at du har avvist meg

Følelsene er noe av det viktigste vi har og de hjelper oss både med å knytte bånd, og til å fange opp faresignaler tidsnok.

Det vi føler, er både grunnleggende viktig og ekte, og bør tas på alvor. Men disse følelsene må ikke forveksles med absolutt sannhet,

Når en person som er viktig for meg, forteller meg at hun skal ringe opp igjen, kan jeg føle meg både avvist og uviktig hvis hun ikke gjør det.

Hun derimot, kan vite at hun snart får en viktig informasjon fra en tredjepart, og vil vente med å ringe opp igjen til hun faktisk kan dele denne informasjonen med meg, nettopp fordi hun tenker at jeg er viktig og trenger å høre det hun har å fortelle.

Hva med deg? I hvilke situasjoner kan du ha nytte av å kjøre en liten faktasjekk for ikke å bli fanget og feilinformert av dine egne følelser?