Vil du egentlig ha svaret?

"Hvorfor spør folk hverandre om hvordan de har det når de møtes, når de egentlig ikke er klare for et ærlig svar? Kan de ikke bare si hei?" Spørsmålet kom som et hjertesukk fra en bekjent som har hatt en tøff høst.

Jeg hadde ikke noe godt svar, men tankene begynte automatisk å hente opp ulike minner fra eget liv. Jeg innså raskt at jeg har tråkket over noen grenser selv. Jeg har også egne erfaringer på hvordan det er å føle meg invadert, eller presset opp i et hjørne uten synlig fluktrute.

Bak enhver atferd er det en positiv intensjon

Utgangspunktet for høflighetsfrasene vi møter folk med, er at vi er opplært til å vise omsorg og interesse for menneskene i livet vårt, og samtidig bekrefte at vi har en positiv relasjon til den vi snakker med. Det er ikke denne velviljen som er problemet. Den er helt fin.

Den store utfordringen handler om rammer. Er tidspunktet riktig? Har vi tid og rom til å ta imot det som kommer av reaksjoner? Er relasjonen sterk nok til å tåle et ærlig svar? Eller rekker vi bare så vidt å rive ei tynn skorpe av et åpent sår før vi haster videre?

Husk å banke på døra før du går inn

Sist jeg traff familiens yngste, fortalte hun meg om en hendelse på skolen, og ei klassevenninne som begynte å gråte. Hun fortalte videre at hun hadde gått bort til denne venninna, spurt om hun ville ha en klem og fått ja:

For jeg har lært at vi skal spørre om lov før vi klemmer noen som har det vanskelig.

Her har vi voksne noe å lære. Og jeg har bommet skikkelig på det selv, da jeg på et arrangement traff igjen ei som hadde blitt enke året før, og som jeg ikke hadde møtt siden. Jeg gikk rett bort og kondolerte, i aller beste mening. Det var vondt å se hvordan det strålende smilet hennes forsvant og lyset i øynene sluknet. Hun hadde gått dit for å glemme i noen få timer, og jeg forsto at jeg hadde tråkket over.

Omsorg eller invasjon?

Det er ikke vanskelig å identifisere seg med følelsen hennes av å bli invadert, samtidig som hun trodde hun var i trygge omgivelser. Jeg har kjent på den selv når fjerne slektninger stiller personlige spørsmål med utestemme i sosiale lag, eller bagatelliserer forhold som jeg selv opplever krevende. Det handler vel mest om retten til selv å sette dagsorden, og selv å få velge når det kjennes riktig ut å snakke om forhold som gjelder egne følelser og egen helse.

Men hvordan har du det, sånn egentlig?

Jeg tror ikke vi kommer utenom de tilfeldige møtene der folk spør om hvordan det står til, og samtidig haster videre uten å vente på svar. Men er vi inne i en krevende periode for egen del, kan det være lurt å lage seg en strategi for hvordan vi skal svare, og hvor mye vi vil dele. En slik strategi gjør oss mindre sårbare.

Når det du står i er kjent for mange, som for eksempel skilsmisse, alvorlig sykdom eller dødsfall i familien, kan utfordringen være motsatt. Mennesker kan komme bort til deg på butikken for å klemme, trøste og spørre, uten å ta avsjekk på din tilstand og hva du har behov for der du står.

Da er det helt innafor å svare:

Takk for omsorgen, men jeg vil ikke snakke om det akkurat nå.

Det er ditt liv og din sorg, og da er det også dine behov og dine grenser som skal ivaretas.

Og hvis du samtidig evner å anerkjenne den gode intensjonen den andre kommer med, legger du grunnlaget for nye, gode og balanserte treffpunkt fram i tid. Livet er langt.