Jeg vet fortsatt ikke om våre gode naboer aner hvor mye den gesten betydde for oss, den kom på en dag og i ei tid som opplevdes krevende

Forløsningen i mitt tilfelle kom da jeg satte meg i hennes stol, og så meg selv fra et helt nytt perspektiv.

Den som har et følt behov for forandring, har også ansvaret for å ta initiativ til denne forandringen.

Livet får aldri blitt rettferdig, ikke ned til den minste detalj. Vi er født inn i ulike familier, med varierende bakgrunn og forutsetninger

«Du? I fast jobb? Du er en kreativ sjel. Har du tenkt over hvor mye friheten betyr for deg? Er du feig?»

Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til nyttårsforsetter, og tenkt at de i beste fall varer et par uker ut i januar. Dessuten har forsettfokuset i media hatt en tendens til å bli rettet i overkant mye mot forhold som vekt, trening og utseende.

For de som ikke har noe valg, er det ingen god følelse å gå sulten. Men i et samfunn av overflod, har mettheten også sin pris. Den gjør oss mindre sympatiske. Vi slutter å lytte med interesse, vi slutter å by på oss selv. og vi velger bort muligheten til å strekke oss litt lengre. Vi stenger rett og slett fellesskapet ute.

Vissheten om at uansett hvilke kamper du må kjempe, vil du ikke være alene, utgjør en enorm kraft for de av oss som har et lag rundt seg. Støttespillere tilfører energi og gir både trøst og håp på tunge dager. Selv for de som bare har én slik person i livet, kan denne gjøre stor forskjell.

Uansett hva vi velger å kalle barnet, er det ett forhold vi ikke kommer utenom. Det er kunden som har skoene på, og som skal leve videre med de valgene de tar i samspill med oss.

På samme måte som de fleste familier har historer ve gjentar og gjentar, og som former oss som familie, har historiene vi deler på jobb, har et stort potensial til å gå fra jeg-fortellinger til vi-fortellinger.