Jeg har en tanke om at all krig og ufred i verden starter i det små, og eskalerer gjennom misforståelser, feiltolkninger, antakelser, opplevd urettferdighet og et ønske om å ta igjen. Det ene tar det andre, og på et tidspunkt kommer situasjonen ut av kontroll, og ender opp i fastlåste konflikter, voldshendelser og krigshandlinger.

De fleste av oss har fra tid til annen sittet i møter eller deltatt i prosesser der det klør i fingrene etter å skjære gjennom, ta styring og bestemme hvordan ting skal gjøres. Samtidig har vi verken rolle eller mandat til å beslutte noe som helst, ut over om vi fortsatt skal være med på reisen videre, eller ikke. Myndigheten til å bestemme ligger hos noen andre.

Men det som fanger blikket, er ei ung jente som går fram og tilbake i strandkanten rett foran oss, kun iført bikini, mobil og selfiestang. Hun beveger seg i et jevnt tempo, drar den ledige hånda selvbevisst gjennom det lange, lyse håret, bikker hodet litt til den ene siden, og smiler inviterende til mobilen.

I min verden går det ikke an å være modig uten samtidig å være redd. Er du ikke redd, trenger du heller ikke motet for å gjennomføre.

Skrivegleden er en sterk drivkraft i meg. Jeg kommer til å fortsette å skrive om det jeg brenner for, og temaene vil fremdeles dreie seg rundt coaching, arbeidsliv og livet i sin alminnelighet.

Praktiske valg knyttet til prioritering av oppgaver, markeder eller investeringer kan i blant være vanskelige å enes om. Andre ganger har vi viklet oss inn i et nett vi ikke helt vet hvordan vi skal komme oss ut av, eller vi står foran veivalg uten garanti for resultatet uansett hva vi velger.

Den viktigste motvekten mot ekstreme holdninger, er refleksjonstrening og trening i kildekritikk hjemme og på skolen og i øvrig nettverk. Suppler gjerne med historiefortelling og metaforer som fremmer helhetstenkning og overføringsverdi fra ett område til et annet. Slik får ungene våre trening i å lytte for å forstå, og ikke bare for å svare.

Evnen til å stoppe opp og tenke før vi agerer på den røde kluten noen henger opp foran øynene våre, er en viktig egenskap, men noen ganger trenger vi hjelp til å ta den i bruk.

Jeg vil skrive om å gi, eller nærmere bestemt om å gi og å få tilbake. For som huldra i skogen på Helgøya sa det så fint: «Den som gir, får tifold tilbake». Hun igjen hadde hørt dette fra en usedvanlig talefør prest som igjen følte seg som kongen på haugen, enn så lenge. Historien hadde nettopp begynt. Slik er det med vandrehistorier, vi vet ikke hvor de tar veien videre.

En av fordelene med mangfold, er at vi, hvis vi er villige til å lytte, får tilgang til nye perspektiver, også på vårt eget liv. Jeg er...